søndag 27. juli 2014

Dag 60

Vaner og uvaner...
I drektigheten har Wilja vært så harmonisk og god, rolig og avslappet. Med en verdighet en dronning kunne misunne. Helt til nå. Nå har verdens flotteste hund blitt til et pesende stressdyr, og verdens flotteste sted har blitt i en jord/sandgrop under en stor steinhelle vi har som trappetrinn opp til verandaen. Verden er plutselig et kaotisk sted man må gå rundt og pese i, og vi menneskene er noen raringer som ikke forstår at en hund må da fritt kunne velge hvor den skal ligge. Hvorfor lager disse menneskene en kasse på gulvet, fylt med tepper og sengetrekk som ingen lenger gidder å bruke? Wilja gidder heller ikke bruke dem, de er simpelthen ubrukelige... Sandgropen derimot... Verdens flotteste sted, der den store steinhellen ligger og vipper etter massiv utgravning de siste par døgnene. Ulykke? Nei, det kan ikke skje vel? Wilja fatter ikke at noen kan være redd for at hun skal legge seg til under der.
Det kommer litt slim i kveld, uro, masing, men det er alt så langt. Vi er så spente, alle sammen. Og Wilja får bare frustrere seg over hvor lite vi forstår. Sukk, sa hun og sank, (les trykket seg), ned i den lille blå hundekurven mens hun sender den store kassen et skrått blikk. Og drømmer om en herlig grop med sand, jord, kattebæsj, småstein og med en vippende diger stein til tak.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar