Jeg regner med at den lille valpen din som bare var søt og forsiktig, har blitt en skikkelig smårampete kloregnager nå. De fleste av dere har hatt babyen i hus i 3-4 uker nå og har blitt skikkelig kjent.
Nå er det tid for ny vaksine. Denne er det viktig at valpen tar. Nå blir den vaksinert mot kennelhoste, valpesyke, smittsom leverbetennelse og parvo, en skrekkelig diare og oppkastsykdom. Dere kan godt gi en ormekur til nå, det er mest trolig ikke nødvendig, men sånn for sikkerhets skyld er det trolig ikke dumt. Man pleier å anbefale en veterinærkontroll senere, mellom 7 og 9 måneders alder også. Dette for å blant annet sjekke vekt, at tennene løsner som de skal og evt ta opp ting dere lurer på. På den kontrollen skal den ikke vaksineres. Neste vaksine er et år etter den nå, ved ca 15 måneders alder. De av dere som har hatt hund før, husker kanskje på av det var ved ett års alder, men det er altså forandret nå. Vaksinen pleier å gå veldig greit, de fleste valpene kjenner ikke stikket i det hele tatt.
Om en 14 dagers tid regner jeg med at det begynner å falle ut noen små tenner. Dere merker kanskje allerede en trang til å finne gode ting å gnage på, som sko, bordbein, fjernkontroller osv. La gjerne valpen få tyggepinner, griseører osv, dette er gode ting når det klør i gummer. Bruno her har 19 par sko på samvittigheten, men det er vel dumt å la det gå så langt. Eddikvann på spruteflaske virket bra da Wilja følte trang til å kopiere bragden. Mulig vi luktet mer enn vanlig surt på beina en tid, men det virket mot gnageren.
Nå følger en liten presentasjon av jentene i kullet også.
Ronja
Skal bo i Kristiansand hos Wenche og Espen. De har katt fra før, men den var ikke så flink til å være med mor på løpeturer, så de hadde lyst på en hundevenn og. Ronja kommer til å blir koset og dullet masse med, det er to barn i familien som har gledet seg til å få en valp i huset, og de løper hjem fra skolen i matfriminuttet for å lufte henne. Hun bor sentralt og kommer til å treffe masse andre hunder.
Frøken
Drammensjenta. Linn Kristin og Andreas har både blitt tante og onkel og valpeforeldre i vår. De tar en "Lars Monsen" rett som det er, ligger ute i telt i en uke eller padler og går turer. De er glade i å fiske, men som retriever-eier kan det by på visse utfordringer. Av egen erfaring vet jeg at dupp eller flue trigger retrieverinstinktet... Her må man passe seg så man ikke får en labrador på kroken...
Nera
Bor hos Roger i Drangedal. Jeanette på 14 synes det er supert med valp, selv om den biter til hun blir både rød og sprø. Bestefar er ivrig o-løper og trenger treningskamerat, ellers trenger alle der en skikkelig kosehund. Bestefar og bestemor låner både Nera og Jeanette når Roger er i nordsjøen. Nera selv takler den delte omsorgen bra. Nå gleder alle seg til sommer og større valp og lengre turer i skogen.
Nala
Bor i Stavanger hos Marianne og familien. Vi hadde Nala her tre uker lenger enn de andre valpene, og det har vært veldig trivelig. Nala skal bli familiehund og turkompis, løpevenn og kattejager. Husets sære abysiner kommer nok til å holde en mer enn høflig avstand. Nala er en sosial og menneskeglad liten venn som logrer med hele kroppen når hun møter folk. Det spiller ingen rolle om de er kjente eller nye for henne. Alltid like stas. Store hunder er litt skumle når man er så liten. Kanskje det blir litt retrievertreneing også etter hvert.
Mille
Det var litt navneforvirring i starten, så Sally er Mille... Har blitt en liten Oslo-dame. Hun skal bli skikkelig jakthund. Søren er helt jaktgal og vil trene henne til all mulig jakt, hvis han klarer det. Hos Søren har det vært hund i mange år, så han vet nok å få det til. (Apporterende elghund... Vel. Eh...) Ellers er det flere i familien som vet å sette pris på det nye medlemmet. Husets voksne sønn måtte være med mor og far og hente henne og ble, selvfølgelig, helt betatt.
Vår
-er vår. Det blir jo henne bloggen mye kommer til å handle om senere. Selvfølgelig en helt fantastisk valp...
Det begynner også å bli tid for å prøve å bli stuerein. Vi har ikke klart det her i huset, Vår har definert rommene oppe som ute, og her oppdager Kari Elida både det ene og det andre på den verste måten... Tålmodighet, tålmodighet.
De endelige registreringsskjemaene er nå sendt til Norsk Kennelklubb. Når de har saksbehandlet fra seg der inne, kommer en stamtavle i posten til dere.