Oppdaterte vekter

Vi ble veid forrige uke da vi fikk den kvalme ormekuren, men disse glemsomme folkene har visst ikke ført opp noe sted vektene våre fra da. Men i dag har vi vært og gått på den rare, nye vekta inne på tobeintmamma sitt dyrlegekontor. De fleste av oss har visst mer eller mindre ganget fødselsvekta vår med ti nå. Det er da ikke verst?

Ellers er vi ute mange ganger om dagen, men ikke så lenge om gangen. Det er ganske kaldt, og vi begynner fort å skjelve. særlig hvis disse menneskene går i nærheten og kan finne på å plukke oss opp hvis vi ser litt stusslige ut. Vi tisser med en gang det blir kaldt under beina, og det liker de visst, disse folka. Vi gjør bommelibom også, hvis vi husker på det, og det liker de enda bedre. Når det skjer ute, altså. Vi toger ut og inn av slusa vår og kommer når de roper på oss, enten det er ute eller inne. Er vi ikke superflinke???

I helga var det mange som kom og så på oss. Det ryktes at noen av oss skal til disse folkene, og det blir jo både litt rart og litt fint. Mest rart blir det hvis vi ikke skal være sammen med søstre og brødre. Litt fint blir det, for da rekker folk å kose mye mer med hver enkelt av oss. Vi håper vi blir elsket og satt pris på, hvert fall. Vi tenker ikke så mye på det, egentlig. Hver dag har nok med sitt.

Black and white

Her er de siste vektene våre:

Hopi: (Gudmundur sin) 3,6
Moikan: 4,3
Navajo/Sir Willy : (Liv og Espen sin) 4,7
Apasje: 4,8
Sioux: (Hege sin) 4,0
Cherokee:(Steinar og Rita sin): 4,7
Kiowa/Lotus:(Espen og Susanne sin) 3,7
Cheyenne/Lussi:(Trond sin) 4,1
Cree: 3,9

Vi tar en Lars Monsen!

Nå er det virkelig vår tur. Runden rundt i mørkekjelleren i går var bare en dunkel oppvarming. I dag ligger eventyret der. Vi strekker oss etter opplevelsene og utfordringene, verden ligger for våre føtter, og vi har tenkt å TRAMPE ut i den!

 Tramp, tramp...

 Det er sånn Lars Monsen gjør det, ikke sant? Snø og sånt?

kvikklunsj

kvikklunsj x9...

 Både små og store ville leke! 

Og alle var enige i at det hadde vært en fin tur!

Dagen måtte jo komme...

Jepp. Den måtte det. Mandag var dagen. Da orket plutselig ikke menneskepappa å våkne så mye om natta  mer. Så mens hun der tobeint-mamma var på jobb på klinikken, sjauet han noe kraftig, og etter en stund fikk vi være med ned og se hva det var han dreiv med. Han har tenkt å lære oss å lese. En skole, rett og slett har han laget, flinke mannen. Det er lesestoff over alt, for han tenker vel som så, at passiv læring kan være vel så god som aktiv.

Sånn ser det ut med det samme de har skiftet ut de gamle avisene. Men det tar ikke lange stunda før vi har griset og revet masse her.

En av overskriftene vi har jobbet PÅ denne uka har vært "Spis deg frisk". Ja, det gjør vi. Hele tiden. Det stod heldigvis ikke "spis deg feit", ellers hadde vi nok forsøkt det også. En annen vi likte veldig godt, var Lars Monsen som drar på nye eventyr. Hellige ku, for en mann! Vi har drite i sporten, og det ser ut til å passe folka her utmerket. Hva de nå enn mener med det... Og oppslagene om Rune Øygard, de overkjører vi helt. Og tisser litt på. Vi har revet i filler både tegneserier, kryssord og sudoku, vært på oppdagelsesferd forbi alle grenser og stengsler ute i den store, ville kjelleren... Det er ikke måte på opplevelser i et valpeliv! Mamma Wilja sover med oss om natta og stikker innom noen ganger om dagen, men nå klarer vi SÅ mye selv! Bader i vannkoppen, snur matfatet opp ned, setter tenna fast i soveburet. Eller i øret til søster...

Vi elsker når menneskene kommer, det betyr mat. Og kos. Vi logrer. Vet dere, vi har jo en sånn hale, vet du. Og den kan jo brukes! Fantastisk. Og det som er så tøft, det er at når halen går sånn fram og til bake, ja, så må jo liksom resten av kroppen følge med. Haler er så tøft! Andres haler kan man jo også bite i! Menneskene har ikke sånne haler, men de har bein. Og klær. Vi synes menneskene er litt pinglete når de ikke lar oss teste ut om hjørnetennene våre er lange nok til å klare å bite gjennom der de har akillesen sin. Pyser!

Dessuten er vi vel fortsatt like nudelige?

Gratulerer med dagen!

Frøken, Nera, Ronja, Nala,Vår, Mille, Guiness, Rocco, Ivo, Balder, Kaos:

Gratulerer med ett års dagen!!!!

Store, fine hundene!
Fortsatt rampete og uferdige, fortsatt masse å jobbe med for oss som har dere.
Og fortsatt litt Bebiene våre...

Og forresten. Frøken er blitt rikskjendis! Hun poserer i bladet Hytteliv. Vi er såååå stolte av henne!!!

Alle sammen: Gratulerer så masse med ettårsdagen! Håper den har blitt feiret!

Noen veier tungt på vektskåla...

I dag har vi blitt veid. Og du for en sjau! Vi ble løftet ut av kassa vår, en etter en og stappet opp i en blå bøtte. Så satt vi der og hoppa på et heller vinglete og hoppete sted. Det rare var at jo mer vi hoppet inni bøtta, jo mer hoppet liksom det som var under bøtta. Merkelige greier!

Sånn ser det ut når lille Hopi er i bøtta. Hun blir jo helt borte. Mens Tjukken, han klatrer snart ut...


Absolutely adorable...

Vi har vrimlet rundt i gangen, bæsjet både her og der og tittet inn på badet. Der fikk vi ikke lov til å gå inn, enda så lyst vi hadde, for folka her var visst redd vi skulle krype under badekaret, sa de. Under er oversikt over vektene våre. Så nå kan alle se hvor flinke vi er til å spise!

Navajo (Kompis, til Liv og Espen):  3,0 kg
Apasje (Tjukken, til Steinar og Rita): 3,1 kg (Bærer navnet med rette...)
Cheyenne (til Trond og lille Daniel): 2,5 kg
Kiowa (Lotus, til Espen og Susanne): 2,4 kg
Siuox (til Hege): 2,5 kg
Hopi (som Kari Elida kommer til å si er solgt...) 2,2 kg
Gutt 1: 2,4 kg
Gutt 2: 2,5 kg
Gutt 3: 2,9 kg.

Hvis noen lurer på hvordan det går med mammaen vår, så kan vi bare si at det går helt strålende! I dag var hun ute på lang tur, gikk 3-4 km, sa de, og hun var veldig glad i oss da hun kom inn igjen. Og vet dere! Folk er så snille, altså! I går kom en dame til menneske-mamma på klinikken og sa at dersom vi valpene trengte melk, så hadde hun en reservemamma til oss. Dama hadde lest på bloggen og sett at mamma Wilja var syk, Tenk! Siden vi er SÅ enormt svære og digre og store nå, er ikke det nødvendig lenger. Vi både spiser og drikker selv nå. Men så fint tenkt! Og så fantastisk det hadde vært dersom vi IKKE hadde vært så svære. Og digre.Og store. Mamma Wilja var med på klinikken i går og ble operert. Såret der den stygge puppen hadde vært, ble sydd fint igjen, hun fikk på et sånt plaster så ikke vi skulle krafse i stingene, som om vi driver med sånt? Og hun har begynt å få litt melk igjen. Ikke mye og slett ikke nok til alle oss sværinger, men hvert fall nok til litt kos. I dag lekte hun med oss også. Vanvittig mange og svære tenner i munnen på den dama der! Vi søler og griser som seg hør og bør, og vi synes hvert fall vi har det bra. Og så ler alle av de huff-huff-lydene vi lager. Stilig! Men menneskepappa lo ikke i natt da vi vekket han kl 04.00. Han truer med at vi snart må ned. Vi lurer litt på det der. Ned? Hm.

Smak av voksenliv.

Bråmoden!

For litt over en uke siden ble mammaen vår sååååå syk. Hun hadde det menneskene kaller feber, over 41,4 hørte vi at de sa. Vi kaller det max stusselighet. Ikke klarte hun å gi oss nok mat, ikke klarte hun å stelle oss skikkelig. Og vi ble så sultne. Det ble så lite i magen vår. Så menneskene kom med noe greier på ei skål. Først var det noe seige, rare greier som også smakte litt surt. De sa det var babygrøt og kulturmelk. Lite kultur over de greiene der, og lite kultur over måten vi spiste på, men det fylte godt opp i tomme mager. Neste gang de kom med den blanke skåla, var det noe skikkelig godt oppi. Helt sykt godt. Det kalte de kjøttdeig, og milde måne, hva nå enn det er, så godt det smakte. Mer, mer, mer!!!! Vi fikk det måltidet utenfor kassa vår mens de vasket og ryddet oppi der, og vi rotet visst fælt igjen.

Kjøttdeigmat på gulvet. Jippi!!!! Det startet i skåla, men ble fort spredd for alle vinder.

Her drikker vi kulturmelk med mer eller mindre hele oss...

Den ene puppen til mammaen vår ble veldig rar. Kald og svart. Så ble det et stygt sår der. For at vi ikke skal klore i såret, tar de på klær på henne. Det er veldig snodig, for sånt er jo ikke vi vant til. Og så er det en pupp for lite nå.

Selv om hun har vært så dårlig, er hun like glad i oss, og koser masse.

Vi har blitt så flinke til å spise vanlig valpemat nå. Ei sånn skål går ned i full fart. Tjukken lekte bulldoser i matkoppen, han gikk rundt og rundt og skrapte i seg det som var igjen. Vi har blitt kjempeflinke og store. Vi drikker vann, leker, spiser, griser til i kassa på alle vis med mat som ikke er spist og mat som ER spist... Vi har fått papir til å grise på, men det kan man jo også leke med, ikke sant?

Storesøster Vår har blitt veldig snill med oss. Da mamma var syk, passet hun på oss. Det var jo koselig!

Mamma er nå likevel best...

I dag skal mamma til dyreklinikken og reparere såret sitt.

Mat inn, mat ut

Livet er foreløpig enkelt. Det består i å sove og å spise. Og få det spiste ut. Og det blir spist, det og, av den iherdige og flittige mammaen(den firbeinte...) Den tobeinte mammaen har så langt i valpenes øyeblikkelig 14 dager gamle liv, kun fjernet fire små mørke ting fra kassa. (Med papir, kastet i do. Bare så ingen skulle tro noe annet........)

Bittesmå glimt av øyne begynte å komme til syne i helga, nå har nesten alle valpene fått en liten øyespalte.

De har fått mer lyd, knurrer og bjeffer i søvne, det er rart at sånne små som ikke har opplevd stort enda, har litt å drømme om. Når de sover, ligger de og smårykker i hele kroppen, av og til kan et slikt lite rykk utløse en liten lyd. Wilja har nok melk, valpene er rolige og tilfredse og ser ut som en liten gjeng svarte grisunger. En dame innom her lurte på om ikke faren kunne ha vært et omstreifende hengebuksvin.

De vagger rundt som små kongledyr, ustøe men sterkere for hver dag. Wilja tar seg litt lengre turer ut nå, og kan finne på å ligge litt for seg selv utenfor kassa. Vår får til og med lov til å se på dem nå uten at Wilja knurrer henne bort. Tror snart halve skolen til ungene har vært innom og sett på dem.(Ps. Liten grendeskole, 25 elever...)

Dobbelt så stor!

Straks en uke gamle. Søte, små, hjelpeløse bebiene. I dag har de så vidt begynt å løfte seg opp litt når de beveger seg. Crawling på magen har fungert hittil, men nå begynner styrken i bein og armer å komme, så de klarer å løfte seg litt.
Ingen øyne å se enda, og ørene er fortsatt tette, men øreflippene som var som fingerneglene mine på størrelse, har blitt større. Det har valpekroppene og. Nesten alle har doblet kroppsvekta siden de ble født.

Årets kull kommer til å få navn etter indianerstammer. Så langt er det ingen Sioux eller Navajo som har utkrystallisert seg, men vi har en liten Hopi. Det er den minste tispa, og hun har en hvit flekk i brystet.

Dette er ikke Hopi, men en meget avslappet bror...

Ellers så bærer huset preg av at hunder står i fokus om dagen. Man vet man har en labrador når....

hylla di på badet ser sånn ut...

Lillemann

So ro lille mann

nå er dagen over

Alle barn i alle land

ligger nå og sover

So ro, tipp på tå

Sov min vesle pode.

Reven sover

også nå

Med halen under hodet.

(Tilgi meg, Torbjørn Egner, fristelsen ble for stor)

Då var det på han igjen, på han igjen...

Det startet i november. Som dere kan se på forrige blogg-innlegg. "Mamma! Wilja og Oscar ser ut som de har frosset fast i rumpa..." Det var alarmen den ene dagen. To dager senere, på jobb på Arken Kragerø Dyreklinikk kommer en smilende assistent til meg med telefonen. "Tror det er mannen din..." Jeg tar røret. "Ja?" "Nå henger Wilja og Oscar sammen." Javel. Hva kan jeg gjøre? To hunder som parrer seg må få lov til å bli ferdig, man kan ikke løsne dem når naturen først har koblet dem sammen. Jeg har ingen ønsker om å gi abortsprøyte. Ble det unger, så var de velkomne! For sikkerhets skyld dro vi til Ragnhild og prøvde om Wilja ville stå for Copy da vi mente tiden var inne, men den gang ei. Frieren ble brått og brutalt avvist. Oscar var den utvalgte, denne gangen også. Så var det bare å vente, da...

På dagen 63 dager senere begynner ting å skje. Dvs det begynte vel 60 dager etter siste parring. Wilja blir veldig opptatt av å være ute under svalgangen vi har foran huset. Det er mye snø, og det er med nød og neppe hun klarer å buksere den enorme magen og seg selv under. For ikke å snakke om når hun skal ut igjen. Dagen etter begynte vi å lufte henne i bånd. Og sove med soveromsdøra åpen. Og vente enda mer.

På kvelden 8.jaunar begynte hun å grave litt i flere hundesenger, men ville absolutt aller helst ut under svalgangen. Vi stod opp om natta, bare for å finne sovende hund. Bruno trodde han var kommet til himmelen alt, for har fikk sove i stua. Vår lå og sutret alene på badet. Morgenen 9.januar var det fortsatt ingen store tegn til fødsel, og hele dagen mens ungene var på skolen gikk uten at det skjedde noe mer spennende enn at Wilja reiv i stykker en voksduk vi hadde lagt som underlag i kassa hennes.

Så begynte ting å skje. Hun ble fryktelig urolig. Gikk, peste, gravde med labbene, gikk, ut og inn av kassa, rundt og rundt på gulvet, tunga hang som et slips. Og voksduken fikk vanvittig bank. Ikke fortell meg at en hund ikke har smerter når den føder. Wilja var helt vill. Hun klarte ikke ligge, hun reiv og sleit i laken og håndklær, stønnet og peste.

Bare noen minutter senere løftet hun på halen, magen trakk seg sammen noen få ganger og den første valpen kom ut. En stor og robust gutt!

Deretter gikk det slag i slag resten av kvelden. Wilja jobbet og jobbet, drakk litt havrevelling med honning og jobbet videre. 9 små skjønnheter så dagens lys denne ettermiddagen, 4 jenter og 5 gutter. Vi hadde helt glemt de små lydene som fornøyde valper lager når de suger. Nå er det 8 herlige uker som ligger foran oss. Heldige oss!