tirsdag 26. august 2014

Halvveis

Da er tiden vi har med valpene her i huset halvgått. Det gikk opp for meg i går. Valpene er 4 uker nå. Store. Tøffe. Morsomme. Herlige. De vokser og utvikler seg som de skal, og det går bare så alt for fort. Forrige uke fikk de ormekur, og det smakte visst pyton, for de små tungene smattet og ordnet og syntes det var fæl smak. Valpene tittet på meg med forundring i de nydelige øynene sine og lurte nok på hva i all verden dette var for påfunn. Den tobeinte mammaen som liksom alltid har vært snill og grei, hvorfor fant hun fram dette rare tubegreiene og dyttet usmakelig guffe inn i munnen på dem...
Wilja ammer dem fortsatt, vasker og steller, men mindre nå. De spiser. Hele tiden, virker det som, men det er visst fire ganger om dagen. Da doser de rundt i matkoppen og søler noe aldeles skrekkelig. Vi har derfor flyttet matingen utendørs, og det er gøy. De små tisser straks de får gress under labbene, og de har blitt litt tøffe, leker og herjer litt. Mer mat inn betyr mer avfall ut, så det har sine praktiske sider. Slenger med noen bilder her. Se og nyt. De er snart deres...

Første måltidet. Det var kjøttdeig, kulturmelk og smakte kjempegodt!
Ring of ring of puppies!

Dodder

En annen liten frekkas!

Snakker om å henge i puppen!

En bitte, bitteliten apportør!

Her er jeg ganske liten. Og fikk lov til å sove litt på kjøkkenbordet...

Ebony and Ivory...

Simpelthen kjempesøteste i verden.

Vår leker med valpene!

Vi synger duett. Hyyylll. Vil inn, kanskje. Eller det blåser?

mandag 11. august 2014

Vi vokser og gror!

Oppe på egne bein!
Nå har småtassene klart å stable beina under seg og er oppe og står og gynger på egne bein. Ustøtt og vaklende, men nå bærer de små, korte beina dem. De gjør forresten noe rart. Når de sover, løper de små beina deres, de knurrer og bjeffer i søvne, som en voksen hund på jakt. Ikke har de hørt til nå, ikke har de sett noe, og det er altså først de siste par døgnene at de klarer å sette bein under seg. Hva i all verden kan disse småtassene ha å drømme om? En kan nesten bli litt overtroisk og tenke at de har en medfødt, videreformidlet hukommelse fra tidligere generasjoner hunder.

Wilja er omsorgsfull og påpasselig. Fortsatt sier hun fra til min far, som hun ellers elsker, at hun ikke liker hans tilstedeværelse i valpekassen. Pappa har en førerhund som Wilja generelt sett ikke liker, og nå spesielt ikke tåler trynet på. Hun forteller at hun ikke under noen omstendighet ønsker denne hunden rundt seg nå. Andre går det greit med. Nabogutten kom nettopp innom, hun boffet, fordi han banket på, men så gikk hun logrende rundt og hilste. Da han bøyde seg ned i valpekassen for å se om de småtassene der hadde fått øyne, snuste hun på ham og gikk heller ut på kjøkkenet der far i huset holdt på med middagen.






Da har vi landet på navnetema. Det blir elver i Irland så valpene kommer til å hete på papiret: Derry, Dodder (gutter), og Liffey, Inny, Shannon, Lee og Annalee. Jeg føler dette var en verdig hilsen til den flotte pappaen deres. (Jeg må innrømme at flere har fått kallenavn her hos oss som mulig er en anelse stigmatiserende- som Flekken, Den Store, Steward Little(lengst til venstre) og Blubba, -ved siden av ...)

Vekter på småtassene:

Dagens vekter: Hold dere fast, her er det noen som vet bedre enn andre å ta for seg i matfatet. Matfatet går forresten berserk i sitt eget matfat om dagen. To store skåler med mat går daglig, og jeg aner ikke hvor mange liter med vann. Flinke, flinke Wilja.

Steward Little:       950
Den Store gutten: 1400
4 hvite tredeputer 1400
3 hvite ----"-----    1450
Blubba                  1600(!!)
Flekken                 1450
Svart                     1500

Det øverste bildet er et nyfødt bilde så man kan sammenligne. I dag blinker små øyne mot oss, og jeg skal legge ut bilder med øynene når de er litt tydeligere. Steward Little er fortsatt liten, men han er tøff. Han får lov til å ligge alene med Wilja flere ganger om dagen, for ellers dytter de andre ham vekk. Han har den mørkeste, og etter mitt syn, vakreste fargen av de gule, nærmest rød. Og er nok den av valpene som får mest kos...
Heldigvis er alle ungene i huset her nesten mer i valpekassen enn i sin egen seng, så jeg håper og tror at disse små firbeinte kommer til å bli godt sosialiserte herfra.