Mat inn, mat ut

Livet er foreløpig enkelt. Det består i å sove og å spise. Og få det spiste ut. Og det blir spist, det og, av den iherdige og flittige mammaen(den firbeinte...) Den tobeinte mammaen har så langt i valpenes øyeblikkelig 14 dager gamle liv, kun fjernet fire små mørke ting fra kassa. (Med papir, kastet i do. Bare så ingen skulle tro noe annet........)

Bittesmå glimt av øyne begynte å komme til syne i helga, nå har nesten alle valpene fått en liten øyespalte.

De har fått mer lyd, knurrer og bjeffer i søvne, det er rart at sånne små som ikke har opplevd stort enda, har litt å drømme om. Når de sover, ligger de og smårykker i hele kroppen, av og til kan et slikt lite rykk utløse en liten lyd. Wilja har nok melk, valpene er rolige og tilfredse og ser ut som en liten gjeng svarte grisunger. En dame innom her lurte på om ikke faren kunne ha vært et omstreifende hengebuksvin.

De vagger rundt som små kongledyr, ustøe men sterkere for hver dag. Wilja tar seg litt lengre turer ut nå, og kan finne på å ligge litt for seg selv utenfor kassa. Vår får til og med lov til å se på dem nå uten at Wilja knurrer henne bort. Tror snart halve skolen til ungene har vært innom og sett på dem.(Ps. Liten grendeskole, 25 elever...)

Dobbelt så stor!

Straks en uke gamle. Søte, små, hjelpeløse bebiene. I dag har de så vidt begynt å løfte seg opp litt når de beveger seg. Crawling på magen har fungert hittil, men nå begynner styrken i bein og armer å komme, så de klarer å løfte seg litt.
Ingen øyne å se enda, og ørene er fortsatt tette, men øreflippene som var som fingerneglene mine på størrelse, har blitt større. Det har valpekroppene og. Nesten alle har doblet kroppsvekta siden de ble født.

Årets kull kommer til å få navn etter indianerstammer. Så langt er det ingen Sioux eller Navajo som har utkrystallisert seg, men vi har en liten Hopi. Det er den minste tispa, og hun har en hvit flekk i brystet.

Dette er ikke Hopi, men en meget avslappet bror...

Ellers så bærer huset preg av at hunder står i fokus om dagen. Man vet man har en labrador når....

hylla di på badet ser sånn ut...

Lillemann

So ro lille mann

nå er dagen over

Alle barn i alle land

ligger nå og sover

So ro, tipp på tå

Sov min vesle pode.

Reven sover

også nå

Med halen under hodet.

(Tilgi meg, Torbjørn Egner, fristelsen ble for stor)

Då var det på han igjen, på han igjen...

Det startet i november. Som dere kan se på forrige blogg-innlegg. "Mamma! Wilja og Oscar ser ut som de har frosset fast i rumpa..." Det var alarmen den ene dagen. To dager senere, på jobb på Arken Kragerø Dyreklinikk kommer en smilende assistent til meg med telefonen. "Tror det er mannen din..." Jeg tar røret. "Ja?" "Nå henger Wilja og Oscar sammen." Javel. Hva kan jeg gjøre? To hunder som parrer seg må få lov til å bli ferdig, man kan ikke løsne dem når naturen først har koblet dem sammen. Jeg har ingen ønsker om å gi abortsprøyte. Ble det unger, så var de velkomne! For sikkerhets skyld dro vi til Ragnhild og prøvde om Wilja ville stå for Copy da vi mente tiden var inne, men den gang ei. Frieren ble brått og brutalt avvist. Oscar var den utvalgte, denne gangen også. Så var det bare å vente, da...

På dagen 63 dager senere begynner ting å skje. Dvs det begynte vel 60 dager etter siste parring. Wilja blir veldig opptatt av å være ute under svalgangen vi har foran huset. Det er mye snø, og det er med nød og neppe hun klarer å buksere den enorme magen og seg selv under. For ikke å snakke om når hun skal ut igjen. Dagen etter begynte vi å lufte henne i bånd. Og sove med soveromsdøra åpen. Og vente enda mer.

På kvelden 8.jaunar begynte hun å grave litt i flere hundesenger, men ville absolutt aller helst ut under svalgangen. Vi stod opp om natta, bare for å finne sovende hund. Bruno trodde han var kommet til himmelen alt, for har fikk sove i stua. Vår lå og sutret alene på badet. Morgenen 9.januar var det fortsatt ingen store tegn til fødsel, og hele dagen mens ungene var på skolen gikk uten at det skjedde noe mer spennende enn at Wilja reiv i stykker en voksduk vi hadde lagt som underlag i kassa hennes.

Så begynte ting å skje. Hun ble fryktelig urolig. Gikk, peste, gravde med labbene, gikk, ut og inn av kassa, rundt og rundt på gulvet, tunga hang som et slips. Og voksduken fikk vanvittig bank. Ikke fortell meg at en hund ikke har smerter når den føder. Wilja var helt vill. Hun klarte ikke ligge, hun reiv og sleit i laken og håndklær, stønnet og peste.

Bare noen minutter senere løftet hun på halen, magen trakk seg sammen noen få ganger og den første valpen kom ut. En stor og robust gutt!

Deretter gikk det slag i slag resten av kvelden. Wilja jobbet og jobbet, drakk litt havrevelling med honning og jobbet videre. 9 små skjønnheter så dagens lys denne ettermiddagen, 4 jenter og 5 gutter. Vi hadde helt glemt de små lydene som fornøyde valper lager når de suger. Nå er det 8 herlige uker som ligger foran oss. Heldige oss!