Då var det på han igjen, på han igjen...

Det startet i november. Som dere kan se på forrige blogg-innlegg. "Mamma! Wilja og Oscar ser ut som de har frosset fast i rumpa..." Det var alarmen den ene dagen. To dager senere, på jobb på Arken Kragerø Dyreklinikk kommer en smilende assistent til meg med telefonen. "Tror det er mannen din..." Jeg tar røret. "Ja?" "Nå henger Wilja og Oscar sammen." Javel. Hva kan jeg gjøre? To hunder som parrer seg må få lov til å bli ferdig, man kan ikke løsne dem når naturen først har koblet dem sammen. Jeg har ingen ønsker om å gi abortsprøyte. Ble det unger, så var de velkomne! For sikkerhets skyld dro vi til Ragnhild og prøvde om Wilja ville stå for Copy da vi mente tiden var inne, men den gang ei. Frieren ble brått og brutalt avvist. Oscar var den utvalgte, denne gangen også. Så var det bare å vente, da...

På dagen 63 dager senere begynner ting å skje. Dvs det begynte vel 60 dager etter siste parring. Wilja blir veldig opptatt av å være ute under svalgangen vi har foran huset. Det er mye snø, og det er med nød og neppe hun klarer å buksere den enorme magen og seg selv under. For ikke å snakke om når hun skal ut igjen. Dagen etter begynte vi å lufte henne i bånd. Og sove med soveromsdøra åpen. Og vente enda mer.

På kvelden 8.jaunar begynte hun å grave litt i flere hundesenger, men ville absolutt aller helst ut under svalgangen. Vi stod opp om natta, bare for å finne sovende hund. Bruno trodde han var kommet til himmelen alt, for har fikk sove i stua. Vår lå og sutret alene på badet. Morgenen 9.januar var det fortsatt ingen store tegn til fødsel, og hele dagen mens ungene var på skolen gikk uten at det skjedde noe mer spennende enn at Wilja reiv i stykker en voksduk vi hadde lagt som underlag i kassa hennes.

Så begynte ting å skje. Hun ble fryktelig urolig. Gikk, peste, gravde med labbene, gikk, ut og inn av kassa, rundt og rundt på gulvet, tunga hang som et slips. Og voksduken fikk vanvittig bank. Ikke fortell meg at en hund ikke har smerter når den føder. Wilja var helt vill. Hun klarte ikke ligge, hun reiv og sleit i laken og håndklær, stønnet og peste.

Bare noen minutter senere løftet hun på halen, magen trakk seg sammen noen få ganger og den første valpen kom ut. En stor og robust gutt!

Deretter gikk det slag i slag resten av kvelden. Wilja jobbet og jobbet, drakk litt havrevelling med honning og jobbet videre. 9 små skjønnheter så dagens lys denne ettermiddagen, 4 jenter og 5 gutter. Vi hadde helt glemt de små lydene som fornøyde valper lager når de suger. Nå er det 8 herlige uker som ligger foran oss. Heldige oss!