Dette var alt vi fikk se.
Kan ikke noen slippe oss ut, da? Buhuhu....
Vi gaulet og skreik alt vi kunne så og si fra start, dette gikk da bare ikke an, tenk å stu hunder sammen på den måten og dra av sted der alt gynget og beveget seg . Ikke en gang veien stod stille, den bare fosset fram eller bak eller hva vi nå skal si. Fire eller fem ganger klarte vi å være helt stille i 2 sekunder, men det var da og alt. Anna satt og sa hysj, det virket et og et sekund eller så. Det ble en lang tur. Til sist stoppet vi og ble løftet ut og inn på et sånt sted der det luktet andre dyr. Det er vi jo vant til.
Veterinær Trond Are Hoel
Veterinær Kjersti Tolleskoven
Klinikkassistent Irene Thorsen
Her ble vi klappet og koset masse med. Vi fikk et lite stikk i nakken, men bare Frøken merket noe til det. Heldigvis gikk det fort over. De lyttet og veide oss på en vekt der vi ikke måtte sitte i bøtte, det var tøft, altså! Etterpå var vi så slitne at vi bare flatet rett ut og sovnet på gulvet, selv om menneskene pratet og telefoner ringte og sånt.
Endelig var vi ferdige...
Men hvor lenge var hunden til Adam i paradis? Ja, vi bare spør, for etter en halv time eller så puttet de oss tilbake i den derre forferdelige bilen igjen. Den var forresten ikke så forferdelig nå likevel, vi ropte og grein litt, men i lengere perioder klarte vi å være uten lyd på.
I ettermiddag har vi bare tumlet rundt ute og koset oss. Vi har lekt masse, mamma, både hun på to bein og hun på 4 var med og passet på oss, og det er veldig stas å gå bort til dem for å kose litt. Pus lekte også litt med oss, vi gikk på en liten tur for oss selv langt opp i skogen, nå tør vi gå skikkelig langt, altså!
Man kaller labradorer for gundogs. Oh, yeah, man!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar