Alt hadde gått bra. Valpene hadde kommet, og Wilja hadde det fint. Tiden var kommet for å beundre de små skapningene. Det skulle bli både gule og svarte denne gangen. Jeg løfter opp en. Den er merkelig svart over ryggen, som en harehund. Hvitt bliss hadde den også. Fortvilet ser jeg på de andre. Det er både gule og svarte, ja, da, men de aller fleste av dem har denne mørke fargen over ryggen og varierende grad av hvitt. Bare en ser nesten ut som den skal. Fortvilet synker jeg sammen. Hadde Wilja klart å treffe en finsk støver? Vi som hadde passet så godt på og all ting! Det var simpelthen bare ikke mulig, var det? Svetten perler ut på kroppen. Hva vil de stakkars valpekjøperne si? De som har sått på liste i flere måneder og ventet på nettopp en renraset jaktlabrador? Hvordan i alle dager skulle jeg få forklart fadesen? Hvem vil egentlig ha en blanding mellom jaktlabrador og finsk støver, og hvordan ville de bli som store? Losende retriever? Apporterende harehund? (Enda godt ikke det var en omstreifende elghund som hadde stukket innom...)
Hjertet banker, og frustrasjonen holder på å kvele meg. Dette som kanskje var det siste kullet til Wilja, hvordan i alle dager kunne dette ha skjedd? For en fryktelig tabbe, rett og slett!
"MAMMA!!! Det er en dame som ringer og sier at sauene er på veien." Helt i ørska setter jeg meg opp. Dynen ligger klam inntil kroppen, og hjernen befinner seg på et rart sted der den ikke helt har kontakt med seg selv. "Hæ?" Anna Helena, husets minste men desidert størst morgenfugl står i døren inn til soverommet og ser oppgitt på meg. "Sauene er på veien, mamma." Jeg hiver dynen til side og setter meg opp. Langsomt glir drømmen dit den skal være, bak i bildet, ut av tilstedeværelsen, og den virkelige virkeligheten innhenter meg. Takk dame, takk Anna. Takk sauer. Føttene mine møter furugulv og forflytter seg. Nede i gangen kommer en temmelig høggravid Wilja varsomt logrende mot meg, og jeg klapper henne over den brede ryggen. Enda over en uke igjen. Ingen svartryggete valper å se noe sted...
Mens jeg kjører opp og ned riksveien for å se om det er tegn etter de omstreifende ulldottene, greier jeg ikke opparbeide noe nag til de morgenfriske dyrene. Heller ikke da de, etter halvannet døgn på rømmen, vekker meg, nesten like tidlig og går og gresser utenfor vinduet mitt som om ingen ting hadde hendt. For egentlig var det jo ingen ting...
***
Til dere alle: en liten oppdatering om Wilja:
Alt går kjempefint. Hun har ti dager igjen, men hun har blitt så stor at jeg ville ikke bli forundret om hun nedkommer litt før termin. Hun ble parret 27. og 29.mai, så etter boka skal hun da ha termin mellom 29.og 31.juli. (63 dager) Hun virker harmonisk og rolig, glad, egentlig. Jeg har gått over til et fôr med mer energi nå, for å sikre at hun har mat nok til både seg selv og valper og til god melkeproduksjon etterpå, men hun er ikke så glad i dette, så nå frister jeg med litt ekstra kjøttdeig, en klatt yoghurt eller en sauseskvett hvis jeg har. Da går det ned. Hun går små turer, men jeg har henne ikke med på tre timers turorientering lenger... Akkurat nå passer vi Nero og Balto, to av gutta fra 2013-kullet. Det er mye hund her om dagen, men det er trivelige gutter. Wilja var litt muggen på dem den første dagen de kom, men nå har de funnet en ordning og kan til og med snuse og logre til hverandre. Hvis en av pubertetsbøllene vil prøve seg, setter hun dem bestemt men kun verbalt på plass. Hun er jo tross alt sjefen!
Nå får vi bare stå løpet ut. Vi gjør så godt vi kan, både Wilja og jeg. Oppdatering kommer!!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar