Etter min mening, og sikkert mange andres også, en ekkel skapning. Jeg kan føle fasinasjon for store slanger, anakonda, pyton og boa, men den lille grå, brune eller svarte saken som lever i skogene våre her, den vekker oftest bare adrenalinreaksjon hos meg . En gang, en gang har jeg sett en pen huggorm. Det var på Lia i fjor, hun danset over tyttebærlyngen, nesten gullfarget og glitrende i lav høstsol. Hun dro èn vei. Og jeg dro hjem...
Litt generelt om giften til huggormen. Gift består av ulike toksiner som kan skade blodceller, innsiden av blodårevegger, og muskulatur. Dersom disse toksinene kommer inn i blodbanene, kan dette gi blodtrykksfall og en påkjenning av hele kroppen.(Sjokk-symptomer) Ellers gir giften lokal reaksjon som kraftig hevelse og økt blødningstendens.
Mengden gift kan variere mye, fra tørrbitt uten giftinjeksjon i kroppen i det hele tatt til at ormen tømmer all giften sin i bittet. Reaksjonene vil dermed også variere. Hundenes størrelse er av betydning, en liten hund vil jo få i seg mer gift per kilo enn en stor. Gift fra bitt i en fot vil komme raskere rundt i sirkulasjon enn et bitt i hoderegionen. Bitt i hodet derimot med stor reaksjon kan også bli farlig da svelg og luftveier kan hovne opp og gjøre det vanskelig å puste. Hunden kan begynne å få reaksjoner fra så og si umiddelbart etter bittet og helt opp til 8 timer etter. En hund man har mistanke om kan ha vært i kontakt med en huggorm, bør derfor observeres og ikke være alene de første 8 timene etter nærkontakten. Dersom du er sikker på at hunden er bitt, bør du bære den tilbake til bil/hus. Jo mer aktiv den er, jo raskere kommer giften i sirkulasjon rundt i kroppen. (Jeg ser helt klart noen begrensninger her, men prøv å holde hunden mest mulig i ro etterpå.)
Som en liten kuriositet nevner jeg at buormen også kan lage litt trøbbel. I adrenalinsjokk og mot mørk skogbunn kan man kanskje forveksle huggorm med buorm. Her oppe hos meg finnes en type helt svart huggorm. Generelt er huggorm mindre enn buorm, men det er ikke alltid man får sett så nøye på disse dyra. Buormen kan som forsvar skille ut en lukt som hundene synes er helt skrekkelig. De kan bli kvalme og virke dårlige en liten stund etter eksponering. Disse hundene kommer seg rask, får ingen hevelser eller almenpåkjenning utover et par runder med oppkast. Det er uansett viktig å observere hunden de neste timene etter orme-treff.
Fra Norges Veterinærhøgskole har jeg fått følgende protokoll når uhellet først er ute.
Gruppe A: Hunder uten lokale eller generelle symptomer:
Altså hunder som er like kvikke, man finner ingen hevelser eller noen andre symptomer: Disse skal ikke ha behandling men tilsyn. Det er lurt at du kontakter veterinæren din uansett, du må oppsøke denne hvis noen av symptomene under skulle dukke opp etter hvert.
Gruppe B: Hunder med lokale, milde symptomer og eventuell mild almenpåkjenning:
En liten hevelse, litt slapp. Hunden skal til veterinær. Her får den væske intravenøst, eventuelt smertestillende og antibiotika. Er hunden liten, under 15 kg og har blitt bitt i beinet, velger man oftest å gi antiserum uansett.
Gruppe C: Hunder med stor almenpåkjenning og/eller kraftig lokal reaksjon:
Disse skal ha antiserum og væske. Samt eventuell ytterligere smertelindring og antibiotika.
Når hunden kommer hjem fra veterinæren skal den holdes i ro i to uker. Det kan være lurt å dra tilbake til veterinæren etter disse to ukene og få tatt en blodprøve, da giften kan ha skadet indre organer, særlig nyrene og hjertet er følsomme.
Litt tørt og kjedelig faginformasjon, dette, men forhåpentligvis nyttige råd. Jeg har selv sett alle variasjoner av bitt, alt fra buorm til død hund. Huggorm er relativt lite giftig i forhold til andre giftslanger på andre kontinenter, men er likevel verdt å være obs på. Sannsynligheten for at hunden skal bli bitt, er likevel liten, og frykten for disse dyra må ikke få ødelegge for fine turer i skog og mark sammen med din beste venn.
Per definisjon er huggorm vernet. Ikke fordi den er utrydningstruet, som mange tror, men fordi det er et "omvendt" vern. Før var noen arter vernet, og alle andre var lov å drepe. Nå er det omvendt. Det er utstedt fellingstillatelser på noen arter, alle andre er altså per def fredet. Jeg mener at huggormen nok er like redd for oss som vi for den, og at den anser bitt som siste utvei. Jeg har ennå aldri opplevd å få en huggorm etter meg i skogen. (Skrekk og gru...) Og hva gjør man? Man TRAMPER!!!! God sommer!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar