Et rom med utsikt

Det var tittel på en bok jeg leste en gang. Den hadde absolutt ingen ting med hunder å gjøre, men det var en scene med fioler og  en med en fyrkjele. Og da nærmer vi oss. Her deler jeg utsikten fra badet en ettermiddag for ikke så veldig lenge siden...

Heldigvis har ikke alle dratt enda. Lille Luna er fortsatt her, men hun reiser til onsdag. I dag savnet Topsy sånn det å ligge i haug at hun vaglet seg opp på hodet til Vår. Det virker som om de to småtassene har det fint sammen, de lekte med ball ute i dag og stakk av og gjemte tauleken som mammaen til Shannon"Frøya" hadde med.
Jeg må bare legge ved disse bildene, fra den gang da, da alle var her ,og det fortsatt var en haug å ligge i, leke med og slåss med.

Jeg håper det har vært godt å være valp her på Amberslåtta. Det ser ganske fornøyelig ut.

Det kan hende bloggen går litt i hvilemodus igjen, vi får se. Jeg har visst blitt å finne på FB også nå. Lykke til, alle småtasser fra Amberslåtta. Lykke til alle nybakte valpeforeldre! Vi er i andre enden av tastene om det skulle være noe. Det er alltid veldig hyggelig og fint å høre fra dere. Dersom det er flere som har valp fra oss som vil inn på FB-gruppen til Amberslåtta, så si fra på mail eller FB.

Biltur til Kragerø 16.09.2014

Hvorfor har ingen fortalt oss at bilkjøring er så vanskelig?
Det er bare helt utrolig vrient. Først blir vi stuet sammen alle sammen i det ene buret. Det er i seg selv temmelig uhørt, for i valpekassen har vi enda et bur OG en stor kurv vi kan sove nesten alle sammen oppi. ET BUR??!!!

Og så da. Så er det å sitte og gynge og vugge i både oppover-retning, bortover-retning og inn i bror-retning... Forferdelig vanskelig! Og maten vi hadde spist, da... Den tok en ut-av-kroppen-retning... Og, siden det var så liten plass her... Gjett hvor!

Så kom vi fra til et rart sted. Her tok de oss ut i et litt større bur. Men bare litt større. Og her kom mange folk og så på oss. Hun snille damen på bildet bare juger. Hun er ikke så snill som hun ser ut som. Hun stikker, og det er både ekkelt og litt vondt. Hun stakk oss i nakken ikke en, men TO ganger. Først med en liten sak og ikke så vond, så men en annen rar ting med mye tykkere stikkegreie. Og den gjorde litt vondt. Så sa de etterpå sånne rare ting som at "Ja, nå er du merket for livet..." og brukte sånne rare ord som vaksine og mikrochip. Vi logret og smisket alt vi kunne, og av og til virket det som det hjalp, for det var mye kos og stell også, men pass dere for hun der, altså... 

Veterinær Kathrine Dahl-Tindberg ser ut som hun gransker et øre. Men vi tror hun bare beundrer oss...

Vi ble så kjempeslitne at vi simpelthen bare sovnet på det kalde gulvet der på dette dyrlegekontoret.

yin og yang?

 En ny runde med retningsforstyrrelser, ny ut-av-kroppen-opplevelser for både ny og ganske gammel mat, og endelig:   HJEMME!!! MAMMA, MAMMA, MAMMA!!!!!!!!

 Kvelden kom, vi spiste bare halve rasjonen vår av valpematen, og vi la oss før barne-TV.

5 uker og litt til!

Eksotisk møte: Luna verus Sala

Her får jammen meg frøken Luna lov til å sitte i stolen!

Noen andre røvere er ute i skogen

Og noen går seg litt vill

Men Dodder vet råd:

Hvis man hyler, og gjerne i kor, er hjelpen ikke langt unna!

Da har enda en uke gått. Valpene vokser og legger på seg. Rettelse: Valpene vokser og legger VOLDSOMT på seg. Skikkelige blubber har de blitt. Vi måtte merke Blubba med neglelakk på øret for å kjenne henne igjen i forbifarten, men nå er alle så "Blubba" at det var jammen godt hun fikk noe som skilte henne ut på nært hold også! Da vi veide dem tidligere i uken, lå de på mellom 4 og 5 kg. De har altså tidoblet vekten sin fra fødselen.

De får fortsatt melk av Wilja, men nå er det mer kos og en tår i ny og ne. Både Wilja og Vår oppdrar dem, legger dem på rygg og forteller dem litt hundeskikk, og de har lært innkalling. Helt sant. Alle kommer når jeg roper. For det kan da bare bety en ting, ikke sant? MAAAT!!!! (Se tidligere: tidoblet vekten... Hehe.)

De elsker å bli kost og klappet, men har blitt noen skikkelige bitetasser. Alt skal bites i og prøves med tennene. Sko, buksebein, øreflipper, sykkelseter, kosebamser, vaskekluter, kongler, pus... Listen er så lang som det er ting ute og inne og på oss.

Jeg skal ikke påstå at de er reinslige, men alle setter seg og tisser straks de får gress under potene. Det er nok noen klatter med store saker som kommer inne på avisene, men stort sett er de flinke og løper opp i hagen og skogen bor å gjøre bommelibom, i hvertfall når det er lyst. Store-mørten er noen litt farlig fortsatt, for da holder de seg innenfor den lille kretsen av lys som kommer fra belysningen i gangen. Noen har blitt veldig nøye på hvordan do-plassen skal være, de snuser og leter og undersøker veldig før de er fornøyde. Dette er et utgangspunkt å bygge videre på. Når man har sovet, når man har spist, da pleier det å være lurt å få luftet seg litt. 

Det nærmer seg tiden da de skal til nye hjem. Det er rart og trist, men nå krever de så mye framover og fortjener full oppmerksomhet, ikke 7-delt...

Vår er leketante og passer godt på!

Halvveis

Da er tiden vi har med valpene her i huset halvgått. Det gikk opp for meg i går. Valpene er 4 uker nå. Store. Tøffe. Morsomme. Herlige. De vokser og utvikler seg som de skal, og det går bare så alt for fort. Forrige uke fikk de ormekur, og det smakte visst pyton, for de små tungene smattet og ordnet og syntes det var fæl smak. Valpene tittet på meg med forundring i de nydelige øynene sine og lurte nok på hva i all verden dette var for påfunn. Den tobeinte mammaen som liksom alltid har vært snill og grei, hvorfor fant hun fram dette rare tubegreiene og dyttet usmakelig guffe inn i munnen på dem...
Wilja ammer dem fortsatt, vasker og steller, men mindre nå. De spiser. Hele tiden, virker det som, men det er visst fire ganger om dagen. Da doser de rundt i matkoppen og søler noe aldeles skrekkelig. Vi har derfor flyttet matingen utendørs, og det er gøy. De små tisser straks de får gress under labbene, og de har blitt litt tøffe, leker og herjer litt. Mer mat inn betyr mer avfall ut, så det har sine praktiske sider. Slenger med noen bilder her. Se og nyt. De er snart deres...

Første måltidet. Det var kjøttdeig, kulturmelk og smakte kjempegodt!

Ring of ring of puppies!

Dodder

En annen liten frekkas!

Snakker om å henge i puppen!

En bitte, bitteliten apportør!

Her er jeg ganske liten. Og fikk lov til å sove litt på kjøkkenbordet...

Ebony and Ivory...

Simpelthen kjempesøteste i verden.

Vår leker med valpene!

Vi synger duett. Hyyylll. Vil inn, kanskje. Eller det blåser?

Vi vokser og gror!

Oppe på egne bein!
Nå har småtassene klart å stable beina under seg og er oppe og står og gynger på egne bein. Ustøtt og vaklende, men nå bærer de små, korte beina dem. De gjør forresten noe rart. Når de sover, løper de små beina deres, de knurrer og bjeffer i søvne, som en voksen hund på jakt. Ikke har de hørt til nå, ikke har de sett noe, og det er altså først de siste par døgnene at de klarer å sette bein under seg. Hva i all verden kan disse småtassene ha å drømme om? En kan nesten bli litt overtroisk og tenke at de har en medfødt, videreformidlet hukommelse fra tidligere generasjoner hunder.

Wilja er omsorgsfull og påpasselig. Fortsatt sier hun fra til min far, som hun ellers elsker, at hun ikke liker hans tilstedeværelse i valpekassen. Pappa har en førerhund som Wilja generelt sett ikke liker, og nå spesielt ikke tåler trynet på. Hun forteller at hun ikke under noen omstendighet ønsker denne hunden rundt seg nå. Andre går det greit med. Nabogutten kom nettopp innom, hun boffet, fordi han banket på, men så gikk hun logrende rundt og hilste. Da han bøyde seg ned i valpekassen for å se om de småtassene der hadde fått øyne, snuste hun på ham og gikk heller ut på kjøkkenet der far i huset holdt på med middagen.

Da har vi landet på navnetema. Det blir elver i Irland så valpene kommer til å hete på papiret: Derry, Dodder (gutter), og Liffey, Inny, Shannon, Lee og Annalee. Jeg føler dette var en verdig hilsen til den flotte pappaen deres. (Jeg må innrømme at flere har fått kallenavn her hos oss som mulig er en anelse stigmatiserende- som Flekken, Den Store, Steward Little(lengst til venstre) og Blubba, -ved siden av ...)

Vekter på småtassene:

Dagens vekter: Hold dere fast, her er det noen som vet bedre enn andre å ta for seg i matfatet. Matfatet går forresten berserk i sitt eget matfat om dagen. To store skåler med mat går daglig, og jeg aner ikke hvor mange liter med vann. Flinke, flinke Wilja.

Steward Little:       950
Den Store gutten: 1400
4 hvite tredeputer 1400
3 hvite ----"-----    1450
Blubba                  1600(!!)
Flekken                 1450
Svart                     1500

Det øverste bildet er et nyfødt bilde så man kan sammenligne. I dag blinker små øyne mot oss, og jeg skal legge ut bilder med øynene når de er litt tydeligere. Steward Little er fortsatt liten, men han er tøff. Han får lov til å ligge alene med Wilja flere ganger om dagen, for ellers dytter de andre ham vekk. Han har den mørkeste, og etter mitt syn, vakreste fargen av de gule, nærmest rød. Og er nok den av valpene som får mest kos...
Heldigvis er alle ungene i huset her nesten mer i valpekassen enn i sin egen seng, så jeg håper og tror at disse små firbeinte kommer til å bli godt sosialiserte herfra. 

noen småtasser...

Vekter

I går kveld ble alle valpene veid igjen, og alle legger på seg. De har altså matvett. Og når de har spist, legger de seg rolig til å sove. Tre av dem ligger nesten alltid i haug, en gul tispe ligger alene langs den ene vegge i kassen. De krawler rundt og søker lukten av Wilja når hun har vært ute av kassen for å spise litt eller lufte seg. De kan ikke så mye enda, men luktesansen er absolutt til stede. Så perfekt programmert til å overleve som nettopp hund. Og med slike nydelige små neselyder når de ligger og dier. Vi har ikke klart å se de helt store forskjellene på alle enda, men noen små detaljer skiller noen av dem.
Svart tispe: 510 g
Svart tispe: 500 g
Gul hann: 360g (Denne kalles mini/minsten)
Gul tispe: 520g -svarte tredeputer
Gul tispe: 510 g
Gul hann 500 g
Gul tispe 500 g -svarte tredeputer

Vi har tittet etter andre kjennetegn, som hvitt i brystet, hvite labbeflekker og ulik farge, men det er ikke så lett å se enda. Wilja liker dessuten ikke at ungene løftes fra kassen. Da er hun så bekymret, ser helt fortvilet ut og prøver å dyttet valpen ned til seg igjen. Vektene må nok tas med en klype salt, for jeg veier dem bare på den vanlige kjøkkenvekten min, og hvis valpen er litt urolig, hopper viseren opp og ned. Men alle kan se at det er en vektøkning i gjengen!
Når jeg får blitt litt bedre venner med ny data og gammelt kamera, skal det komme flere bilder.

Resultatet

Da er valpene talt, sortert og kjønnsbestemt. Totalt 7 ble det, litt færre enn ved de forrige kullene, men for Wilja tror jeg dette er nok. Nå er det pupper nok til alle, mer mat på hver og mindre å passe på. Det er kanskje alderen som viselig nok innretter seg slik, tenker jeg. Fødelsen gikk som følger:
03.35: Gul hann, 460 gram
03.45: gul tispe, 500 gram
04.12: svart tispe 420 gram
05.00: svart tispe 500 gram
06.54: gul tispe 420 gram
07.51:gul tispe 420 gram
08.54: gul hann, 300 gram.

Navnetema kommer til å bli noe irsk, da Copy, pappaen, er irsk. Elver eller grevskap kanskje. Artister eller grupper? Jeg synes Bono er et fantastisk hundenavn. U2 også, egentlig. Liffey er jo brukbart. Vi går noen runder på det her på huset først. Valpene kommer til å få et navn som blir stående på stamtavlen her hos meg. De nye eierene må kalle hunden sin hva de vil, men for å få forhåndsregistrert dem i kennelklubben, må jeg sette et navn på dem her hos oss. Kanskje er navnet til å leve med, kanskje ikke. Til informasjon: Da vi bestilte Wilja, fortalte oppdretter Marie at hun kom til å velge navn fra Peter Pan til akkurat det kullet. Alle hennes kull hadde navn fra eventyr. Vi grublet litt på det og fant ut at Tingeling eller Wendy, det kunne vi saktens leve med. Men det ble Wilja hun heter hos oss. Hvorfor det? Tja. "Kastrulälva" (Kjelealven) er litt tungt i det daglige... 

Jesp. Det har vært en lang dag...

Så er vi i gang!

Første valp ute halv 4 i natt. 5 stk så langt, kjenner minst en til inni der. Men det virker som om hun har en velfortjent pause nå. Halvannen time siden forrige valp. 1 gul hann først, så en gul tispe, deretter to svarte tisper og så en gul tispe. Vekter på mellom 420 og 500 gram. Alle fem har vært i matfatet allerede, de kråler rundt med gryntelyder og små pip. Jeg har rigget meg til å ganggulvet med saccosekk og kaffekopp og sitter i grunnen her og tar livene som de kommer. Ps: Ingen av dem har hvitt bliss eller er svarte over ryggen, bortsett fra de svarte, da. Men de er helsvarte. Og aldeles perfekte, alle sammen!!!

Dag 60

Vaner og uvaner...
I drektigheten har Wilja vært så harmonisk og god, rolig og avslappet. Med en verdighet en dronning kunne misunne. Helt til nå. Nå har verdens flotteste hund blitt til et pesende stressdyr, og verdens flotteste sted har blitt i en jord/sandgrop under en stor steinhelle vi har som trappetrinn opp til verandaen. Verden er plutselig et kaotisk sted man må gå rundt og pese i, og vi menneskene er noen raringer som ikke forstår at en hund må da fritt kunne velge hvor den skal ligge. Hvorfor lager disse menneskene en kasse på gulvet, fylt med tepper og sengetrekk som ingen lenger gidder å bruke? Wilja gidder heller ikke bruke dem, de er simpelthen ubrukelige... Sandgropen derimot... Verdens flotteste sted, der den store steinhellen ligger og vipper etter massiv utgravning de siste par døgnene. Ulykke? Nei, det kan ikke skje vel? Wilja fatter ikke at noen kan være redd for at hun skal legge seg til under der.
Det kommer litt slim i kveld, uro, masing, men det er alt så langt. Vi er så spente, alle sammen. Og Wilja får bare frustrere seg over hvor lite vi forstår. Sukk, sa hun og sank, (les trykket seg), ned i den lille blå hundekurven mens hun sender den store kassen et skrått blikk. Og drømmer om en herlig grop med sand, jord, kattebæsj, småstein og med en vippende diger stein til tak.

Ull og tull!

Alt hadde gått bra. Valpene hadde kommet, og Wilja hadde det fint. Tiden var kommet for å beundre de små skapningene. Det skulle bli både gule og svarte denne gangen. Jeg løfter opp en. Den er merkelig svart over ryggen, som en harehund. Hvitt bliss hadde den også. Fortvilet ser jeg på de andre. Det er både gule og svarte, ja, da, men de aller fleste av dem har denne mørke fargen over ryggen og varierende grad av hvitt. Bare en ser nesten ut som den skal. Fortvilet synker jeg sammen. Hadde Wilja klart å treffe en finsk støver? Vi som hadde passet så godt på og all ting! Det var simpelthen bare ikke mulig, var det? Svetten perler ut på kroppen. Hva vil de stakkars valpekjøperne si? De som har sått på liste i flere måneder og ventet på nettopp en renraset jaktlabrador? Hvordan i alle dager skulle jeg få forklart fadesen? Hvem vil egentlig ha en blanding mellom jaktlabrador og finsk støver, og hvordan ville de bli som store? Losende retriever? Apporterende harehund? (Enda godt ikke det var en omstreifende elghund som hadde stukket innom...)
Hjertet banker, og frustrasjonen holder på å kvele meg. Dette som kanskje var det siste kullet til Wilja, hvordan i alle dager kunne dette ha skjedd? For en fryktelig tabbe, rett og slett!

"MAMMA!!! Det er en dame som ringer og sier at sauene er på veien." Helt i ørska setter jeg meg opp. Dynen ligger klam inntil kroppen, og hjernen befinner seg på et rart sted der den ikke helt har kontakt med seg selv. "Hæ?" Anna Helena, husets minste men desidert størst morgenfugl står i døren inn til soverommet og ser oppgitt på meg. "Sauene er på veien, mamma." Jeg hiver dynen til side og setter meg opp. Langsomt glir drømmen dit den skal være, bak i bildet, ut av tilstedeværelsen, og den virkelige virkeligheten innhenter meg. Takk dame, takk Anna. Takk sauer. Føttene mine møter furugulv og forflytter seg. Nede i gangen kommer en temmelig høggravid Wilja varsomt logrende mot meg, og jeg klapper henne over den brede ryggen. Enda over en uke igjen. Ingen svartryggete valper å se noe sted... 

Mens jeg kjører opp og ned riksveien for å se om det er tegn etter de omstreifende ulldottene, greier jeg ikke opparbeide noe nag til de morgenfriske dyrene. Heller ikke da de, etter halvannet døgn på rømmen, vekker meg, nesten like tidlig og går og gresser utenfor vinduet mitt som om ingen ting hadde hendt. For egentlig var det jo ingen ting...

                           ***

Til dere alle: en liten oppdatering om Wilja:
Alt går kjempefint. Hun har ti dager igjen, men hun har blitt så stor at jeg ville ikke bli forundret om hun nedkommer litt før termin. Hun ble parret 27. og 29.mai, så etter boka skal hun da ha termin mellom 29.og 31.juli. (63 dager) Hun virker harmonisk og rolig, glad, egentlig. Jeg har gått over til et fôr med mer energi nå, for å sikre at hun har mat nok til både seg selv og valper og til god melkeproduksjon etterpå, men hun er ikke så glad i dette, så nå frister jeg med litt ekstra kjøttdeig, en klatt yoghurt eller en sauseskvett hvis jeg har. Da går det ned. Hun går små turer, men jeg har henne ikke med på tre timers turorientering lenger... Akkurat nå passer vi Nero og Balto, to av gutta fra 2013-kullet. Det er mye hund her om dagen, men det er trivelige gutter. Wilja var litt muggen på dem den første dagen de kom, men nå har de funnet en ordning og kan til og med snuse og logre til hverandre. Hvis en av pubertetsbøllene vil prøve seg, setter hun dem bestemt men kun verbalt på plass. Hun er jo tross alt sjefen!
Nå får vi bare stå løpet ut. Vi gjør så godt vi kan, både Wilja og jeg. Oppdatering kommer!!!