Litt om blomster, biler og ...Pus

Jeg prøver å ha en hage. Jeg mener, jeg bor midt i skogen, det er lite lys og jorda her er dårlig skogbunn som i grunnen egner seg dårlig til næringskrevende hagevekster. I de 13 årene vi har holdt til her snart, har hagen smått om senn tatt form og jordstruktur og planteutvalg har blitt bedre. Men det har vært en lang, arbeidstung og til dels mistrøstig vei vi har gått. Ta nå for eksempel jordbærene. Første året spiste elgen opp de nye plantene. 2.året gikk Bruno etter meg og dro de opp etter som jeg fikk plantet dem. Tredje året klarte hesten, som jeg tror egentlig var en wannabe-sjiraff, å tøye seg under gjerdet og gnafse i seg over halvparten. Etter vi fikk nettinggjerde rundt bær og grønnsaker, har til og med sauene klart å holde seg unna dem. Tross alle farer og utfordringer har vi nå altså klart å etablere et godt jordbærfelt.
Så var det hageblomstene...  Våren i år føyer seg nok inn i rekken av år da blomstene enten måtte presse fram et gen eller to for særlig herdighet, gener ingen til nå har visst om, eller rett og slett bare gi seg og bukke under. I fjor passet vi Nemi i krokusblomstringen. (da 9 mnd gammel golden). I år er 11 små troll på tur rett og slett over alt. Noe min fortsatt uferdige og sterkt kuede hage bærer tydelig preg av.

Ellers så har alle jentene vært på tur i dag. Vår har til og med vært med på besøk til mommo og Ba. Det var ikke så ille å kjøre bil. De var trøtte etter flere timers tumling i diverse blomsterbed, kattelek osv. Ronja og Jeanette sin peip litt da vi hadde snudd etter 500 meter og var på vei hjem over. Men alle av dere som har kjørt på veien ned til meg kan vel være enige i at det kan være all grunn til å komme med noen pip der...

Og så har de lekt med pus. Og i dag var kamera framme til rett tid! Se og kos dere!

Bare til informasjon: Pus er fremdeles i live! 5 minutter etter denne seansen lå den og myste på valpene igjen. Jeg tror den storkoser seg, tross alt!

Oppdaterte vekter og klage fra Pus...

Milde Moses som valpene vokser! I dag har de blant annet satt til livs et kilo kjøttdeig. Det var snadder, det! Resten av dagen fikk de tørrfor, uten at det var bløtet opp, så de små tennene klarer å knaske knotter. Flinke bebiene! Her er de oppdaterte vektene på småtrolla våre/deres.

Kaos              4,4 kg
Marianne sin 4,9 kg
Ronja             4,5 kg
Søren sin       4,5 kg
Rocco            4,4 kg
Vår                4,2 kg
Balder           4,4 kg
Jeanette sin   4,5 kg
Frøken          4,8 kg
Ivo                4,7 kg
Guinnes        5,1 kg (Han leder fortsatt, men de andre begynner å ta litt innpå, synes jeg.)

Guinnes og Ivo fikk mikrochip i dag, i tilfelle vektene blir for like. De reagerte ikke nevneverdig, men ble veldig kosete etterpå, så det var nok litt skremmende. Så nå er alle trollene chippet, ormekuret to ganger, den tredje gangen blir til tirsdag igjen, tenker jeg. Så har vi satt oss opp på time onsdag til vaksinering og helsesjekk hos en kollega av meg da jeg kanskje er en tanke inhabil.

Hei, se, jeg fant en kurv! Lukter katt, men går da an å gnafse litt på!

Sala Palmer har bedt om å få komme med et lite innlegg.

Amberslåtta 30.03.2012, kl 19.30:
"Jeg er en grei pus, av typen bengalkatt. Man skulle tro jeg kan være litt av et villdyr hvis man velger å skue katten på hårene. Jeg er kanskje det, langt der inne. Men jeg er grei. Selvsagt har jeg forstått at de små svarte hundedyra er små. Altså, selv om de snart er like store som meg, så er de små. I hue. Man trenger ikke være stort smartere enn Sorry for å fatte det. Eller. Kanskje jeg var litt slem der, for Sorry kan faktisk åpne dører.

Jaja, nok om det. Jeg leker med de derre småe dyra, de tumler rundt og herjer. Jeg lar dem leke med halen min, det går an, de løper etter meg, jeg sitter og venter til de er nærme nok, så stikker jeg. De er riktig forundret når jeg entrer furuleggene flere meter over de små hodene. Så tenkte jeg i dag at det kanskje ikke var helt realt å bare fly av sted og opp der de ikke når, så jeg lot dem ta meg igjen. Lot dem, altså. Fair play er nok desverre ikke et begrep i hundeverdenen , tre mot en, liksom, når ble det greit, da? Det eneste man kunne se av meg var mitt heller forskremte ansikt og to svære øyne. Munnen ble også litt stor da jeg ropte høyt på hjelp.Men da slapp de, da. Ikke lenge etter lot jeg dem prøve igjen, men da fikk de ikke lov til å få så til de grader overtak. Og heldigvis er det masse trær her...

Ps. Jeg føyer til '...ser fram til ei vonaleg betring', hva nå det enn måtte bety, jeg mener å ha hørt at klager avsluttes slik."

I nattens mulm og mørke

Vi bor jo nå i den gangen i kjelleren mellom kontoret til tobeint-mamma og trappa opp til resten av huset. Veien ut til døra videre ut i det fri har de stengt med en stor plate som de bare slyver bort når vi skal ut. Det fungerer helt supert, det. Fra der hvor trappa opp er og inn til oss, er det ei dør. Tralala... Det hadde ungene glemt å lukke i går. Vi klarte å dytte den opp litt vi, og dattatata: Veien inn til kjelleren lå åpen og uutforsket. Murgulvet lå innbyende og spennende foran oss der i halvmørket. Her var det mye rart! Planker, gamle leker, disse tingene folka har hatt ute tidligere i vinter, sko, ledninger... Du, for ei natt! Han tobein-pappaen vår har sendt ungene i kjelleren med papir og vann og klut. Vi kunne gjerne vært med på det og, vi, for sånn vaskeklut er bare så morro å slåss med!

Gutta på tur!

Guri malla, vi har vært ute og reis i dag, alle vi gutta. Putta inn i disse doningene, ristet av gårde langt og lengre enn langt, over 7 humper og vel så det. Østen for sol og vestenfor fjøset. Guinnes lå og bare koste seg, Rocco begynte å pipe etter noen meter, Ivo satt og så seg interessert rundt, Kaos måtte grine litt da vi var nesten framme, og Balder måtte fram i fanget på mamma, sammen med Guinnes for han ble litt fortvila sammen med de to jentene som holdt dem. En hel kilometer beveget vi oss, helt sprøtt, altså. Tenk, å flytte seg uten å gjøre noe for det. Ikke rart det kilte litt i magene våre. Ja, Rocco fikk hikke, han.

Alle oss gutta har fått nyklippa negler og. Vi lurer jo litt på om vi liksom er favorittene, men det er ikke godt å si, de er så ubestemmelige, disse menneskene. Du skal bare se at i morgen er det jentene som får være med på alt det gøyale.

Sånn ser det forresten ut når vi veier oss. Vi måtte finne Guinnes i dag for Ola ville så gjerne ha et bilde eller to som sikkert var av ham. Og Guinnes kjennes best på vekta. Sånn har det bare vært, helt fra dag en. Så da var det opp i bøtta og på vekta. Men nå, hehehe, nå jumper vi ut av den, vi!

Pus er skikkelig tøff, og pus er en hel gjeng, mer som en type samlebegrep, en hvit en, en stripene en, en grå en, og så disse raringene med leopardflekker, da. De kan i grunnen brukes til mye, men de springer som bare rakkern når vi prøver om de kan ha sånn mat under magen som mamma. Bruno har jo heller ikke det, han knurrer og bærer seg når vi prøver. Mamma på 4 bein har beveget seg fra å være stående buffet til å være vandrende buffet. Litt større utfordringer, men du verden, man vokser jo av slikt!

Og til informasjon, vi har begynt å spise noen knotter tørre nå, knaser i vei og storkoser oss. Ikke verst, egentlig. Dessuten er vi fortsatt bare helt fortryllende, altså.

Ny helg, nye muligheter!

Nå er vi blitt ganske store, altså! Fredag ble vi veid igjen, og da satt menneskemamma og bare lo. Ellers har vi vært masse ute, det har vært masse sånn gult lys fra der oppe og varmt, vi leker og tumler rundt. I lek har vi blitt skikkelig tøffe, vi kan knurre og greier! Og tennene har blitt så fine og lange, vi kan holde fast i hva det skal være, øret til bror, skolisser, reima til kamera... Ellers så tør vi å gå litt lenger unna, vi har blitt godt kjent i hagen og finner veien selv opp fra vår egen inngang i kjelleren og opp på plenen der vi var i starten. Vi løper opp bakken, og vi løper ned. Av og til ruller vi ned, og det er skikkelig tøft!

Ellers så spiser vi jo godt, drikker masse vann, men får fortsatt en kosetår fra mamma på 4. Hun har blitt litt sjefete nå, syns vi. Hun trykker oss ned på rygg, selv om vi ikke har gjort så veldig mye galt. Av og til tar hun hodet til en av oss og rett og slett flytter oss vekk. Men hun leker også med oss, det er morro, det!

I helga har vi hatt besøk av Nemi. Det er en som ligner litt på oss, men har mye lenger pels og er lysere enn mamma Wilja. Hun er grei, altså, men vi får ikke lov til å prøve å suge på henne. Det kan jo virke naturlig at alle sånne store hunder kan ha mat, ikke sant? Bruno har vi nesten gitt opp nå, han bare knurrrer og går, men denne Nemi, da, forsyne meg, knurrer ikke ho og når vi krabber på henne...

Fredag var Marianne og så på oss, så nå er det bare en igjen av oss som ikke skal til nye hjem.

Vekter fra fredag:
Guinnes:     4 kg (!)
Frøken  :     3,6 kg
Vår:            3,0 kg
Kristoffers: 3,5 kg
Rocco:        3,5 kg
Ivo              3,4 kg
Balder         3,5 kg
Ronja:         3,4 kg
Jeanette sin 3,5 kg
Mariannes  3,5 kg
Den siste:   3,3 kg

Flyttesjau og ormekur.

Nå har vi flytta for oss selv. Vi har fått rom med egen inngang i kjelleren. Det kom egentlig ganske brått på, for vi hadde sett så lite forberedelser til dette. Men i natt, da vi hadde ropt en stund at vi var sultne, hadde fått mat og vært ute, og  Ivo hadde krøpet ut av kassen vår fire ganger og fått både mamma og Bruno til å knurre, ja da ble vi plutselig båret ned, to og to, i en mye større kasse i kjelleren. Vi tok det opp i familierådet om det var verdt å klage, men konkluderte med at det nye rommet i grunnen var greit. Stor plass, den gamle kurven vår var der, tepper, vannkopp som ikke kan velte når vi vasser i den, litt mat i en skål, ja, slett ikke verst.

I kveld fant de ut at det var på tide med en ny ormekur. Fytti rakkern! Vi har jo fått en gang før, kan alt dette være nødvendig, da? Ikke smaker det godt, søl og klin er det, og ikke tror jeg vi kan ha mark.Vi blir så store og trinne nå, at innen vi kommer til nye eiere tror jeg nesten vi har vokst ut av denne kassa og. Nesten helt sikkert, kanskje.  

Full kasse, stinn brakke!

Nå gror vi snart ut av vårt gode hi. Folka her har i flere dager truet med å flytte oss ned i kjelleren, men de somler sånn med det. vi tror jo at det er fordi vi er så aldeles helt herlige. Kanskje? Det har vært flere og sett på oss de siste dagene, Kjetil var her, Linn Kristin og Andreas var her, nå har vi visst fått nye hjem, nesten alle av oss!

En sliten mamma...

Ellers så tilbringer vi mye av dagene ute nå, spiser og koser oss ute på  bakken. Og what comes in, must come out... Og det sier de er veldig praktisk. I kveldt, vet du, milde måne, da spiste vi til og med kveldsmat ute. Og det var MØRKT.... Da var det best å gjemme seg under verandaen, sånn i alle tilfellers skyld. Bare når menneskemamma var ute, torde vi å komme frem for å spise. Kkkkkkaldt var det og. Nå sover vi, klokka er ti over halv ti, det er best å få lagt seg tidlig, vet du, så en kommer seg opp om morran.(halv fire og sånn...)

Veid og funnet.... Tunge!

Da har alle bebisene vært på vekta igjen, oppi en blå vaskebøtte på min gamle kjøkkenvekt... Viseren hopper litt hit og dit, men foreløpig resultat er avlest:

Rocco: 2,5 kg
Valpen til Kjetil: 2,4 kg
Valpen til Kristoffer: 2,5 kg
Balder: 2,5 kg
Valpen til Ola: 2,8 kg

Så jentene:
Ronja: 2,6 kg
Vår: 2,2 kg
og så fire jenter alle på 2,5 kg.

Så som dere ser, det er en fin og jevn gjeng! Forrige fredag lå vektene på fra 1,6-2,0 kg. Hele denne uka har de fått 4-5 måltider med mat, det har vært kjøttdeig, kefir og havregrøt, valpefor og babygrøt. Nå de siste tre dagene har det blitt flere og flere måltider med valpefor. Det er tydelig at de minste valpene, de som tydeligvis kan ha tapt litt i kampen om de 9 puppene til Wilja som virker, nå har klart å stort sett ta igjen det tapte og vel så det. Det føles befriende at de nå "kan klare seg selv". Det synes Wilja også! De får fortsatt pupp, men har begynt å drikke mer vann i skåla.

I skrivende stund tumler de rundt på det som blir en slags plen til sommeren, biter hverandre i ørene og er hinder for bengalkatten som tydeligvis trener 37 meter hekk... Straks de ser et menneskebein, kommer de styrende til, kanskje det er noe mat å få, eller hvert fall litt kos. Rocco hadde en heftig kamp med en arbeidshanske, han prøvde å drepe den, men det endte med et slags remis, hansken er ikke død og Rocco ikke helt slagen. Men trøtt.

Quo vadis?

Hysj! Ikke si at vi er under her!

Å, jeg ble så trøtt, jeg!

Det skal bety "hvor går du". Hehehe, vi går akkurat der vi vil! Bort, vekk, under, ned... Vi fant SÅ mange fine gjemmesteder da vi lekte i ettermiddag! Og så kom det noen koselige mennesker fra Kristiansand og skulle se på oss. De likte en av oss særlig godt... De satt lenge og koste med alle jentene. Gutta følte seg litt til overs, men så ble de så trøtte at de måtte legge seg. Vi som var ute, ble også så trøtte at vi la oss på et sted der vinden, denne dumme lufta som flytter sånn på seg og dytter hårene våre vekk så det blir kaldt, der den ikke nådde oss. Menneskene begynte å rope og bære seg, plystret og klappet. Så vi våknet da. Uhørt! Og da fant de oss. Alle vi småtassene ble satt inn i kassen vår igjen. Den begynner å bli full nå, de menneskene våre her snakker om at vi snart må ned på et annet rom. Samma det, bare vi får være mye ute. For det er SÅ spennende!

Picknik!

Hvordan kan Pus komme høyere enn oss?

Snuse, snoke!

Lunchtid.

Er jeg litt søt, eller?

Mat! Melk!

Hei, folkens, fang den melka!

Manikyr i det fri.

Vårt første måltid i det fri! Vi har tumlet rundt og spist to ganger ute i dag, fint vær, mamma på to bein har raket plenen, så alle de fine bæsjene er borte. Vi har jobbet iherdig med å lage nye! Vi har kravlet rundt og undersøkt nye steder, som under verandaen, der fant vi mange og ganske fæle spor etter kattene... Vi har dels rullet ned en skråning, men ble stoppet av noen busker. Dette hvite, kalde blir bare mer og mer borte, men vi fant en liten haug og prøvde den. Den var ikke god. Det var fryktelig kaldt på labbene, faktisk så ille at noen av oss begynte å skjelve av kulde. Bruno var ute og passet litt på, og vi fulgte etter mamma på fire så godt vi kunne. Og det var ikke enkelt, altså, for hun syntes ikke at det var like påkrevd med melk som vi syntes. Vi peip og bråkte en del første turen ut. På andre turen var det mer gøy, ungene kom fra skaolen og var der og passet på , det gikk jo an å prøve å gjøre som katten, men vi kom ikke like høyt opp. Vi har diskutert litt hvorfor katten kommer høyt opp og vi bare så langt vi rekker med kroppen, men har bare funnet ut at det er enten det som er ulikt katt og hund ellers så er det noe vi lærer med tiden.