Oppdaterte vekter og klage fra Pus...

Milde Moses som valpene vokser! I dag har de blant annet satt til livs et kilo kjøttdeig. Det var snadder, det! Resten av dagen fikk de tørrfor, uten at det var bløtet opp, så de små tennene klarer å knaske knotter. Flinke bebiene! Her er de oppdaterte vektene på småtrolla våre/deres.

Kaos              4,4 kg
Marianne sin 4,9 kg
Ronja             4,5 kg
Søren sin       4,5 kg
Rocco            4,4 kg
Vår                4,2 kg
Balder           4,4 kg
Jeanette sin   4,5 kg
Frøken          4,8 kg
Ivo                4,7 kg
Guinnes        5,1 kg (Han leder fortsatt, men de andre begynner å ta litt innpå, synes jeg.)

Guinnes og Ivo fikk mikrochip i dag, i tilfelle vektene blir for like. De reagerte ikke nevneverdig, men ble veldig kosete etterpå, så det var nok litt skremmende. Så nå er alle trollene chippet, ormekuret to ganger, den tredje gangen blir til tirsdag igjen, tenker jeg. Så har vi satt oss opp på time onsdag til vaksinering og helsesjekk hos en kollega av meg da jeg kanskje er en tanke inhabil.

Hei, se, jeg fant en kurv! Lukter katt, men går da an å gnafse litt på!

Sala Palmer har bedt om å få komme med et lite innlegg.

Amberslåtta 30.03.2012, kl 19.30:
"Jeg er en grei pus, av typen bengalkatt. Man skulle tro jeg kan være litt av et villdyr hvis man velger å skue katten på hårene. Jeg er kanskje det, langt der inne. Men jeg er grei. Selvsagt har jeg forstått at de små svarte hundedyra er små. Altså, selv om de snart er like store som meg, så er de små. I hue. Man trenger ikke være stort smartere enn Sorry for å fatte det. Eller. Kanskje jeg var litt slem der, for Sorry kan faktisk åpne dører.

Jaja, nok om det. Jeg leker med de derre småe dyra, de tumler rundt og herjer. Jeg lar dem leke med halen min, det går an, de løper etter meg, jeg sitter og venter til de er nærme nok, så stikker jeg. De er riktig forundret når jeg entrer furuleggene flere meter over de små hodene. Så tenkte jeg i dag at det kanskje ikke var helt realt å bare fly av sted og opp der de ikke når, så jeg lot dem ta meg igjen. Lot dem, altså. Fair play er nok desverre ikke et begrep i hundeverdenen , tre mot en, liksom, når ble det greit, da? Det eneste man kunne se av meg var mitt heller forskremte ansikt og to svære øyne. Munnen ble også litt stor da jeg ropte høyt på hjelp.Men da slapp de, da. Ikke lenge etter lot jeg dem prøve igjen, men da fikk de ikke lov til å få så til de grader overtak. Og heldigvis er det masse trær her...

Ps. Jeg føyer til '...ser fram til ei vonaleg betring', hva nå det enn måtte bety, jeg mener å ha hørt at klager avsluttes slik."