MØKKASOMMER
Et epos om bæsj og annen dritt...
Vi østlendinger kaller det ikke helt sommer, den tiden som har passert, men for andre som har sitt liv og virke vestpå og i nordligere strøk, har det kanskje vært sånn noenlunde. Vi konkluderer med at det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. (Haha, det var liksom trøsten... Før høsten...)
Men. Om sommeren dukker det opp noen fenomener. Like uavvendelig som mygg, klegg og om tom bensintank på gressklipperen. Du har kanskje vært forskånet for det så langt. Vi har ikke...
Det er natt. Du våkner av et eller annet. Hva var det? Mygg på rommet? Du ligger stille og lytter. Nix. Ingen liten blodsulten skapning å høre. Mobilen ligger stille, med mørkt og livløst display. Din (inn i mellom) bedre halvdel puster tungt og regelmessig med armen over øret og halve dyna på gulvet. Du kjenner etter. Det var ikke trang til å gå på do heller som har vekket deg. Ops. Du fyker opp. Du har jo hunder i huset. Å, nei. Neineineinei.... døra rives opp og du bråstopper. Allerede øverst oppe i gangen vet du hva som er galt. Og hva som har vekket deg. Det er stille nå, alle tre hundene nede i gangen har roet seg. Igjen. Den eller de har løst problemet. Stanken av hundebæsj, eller rettere sagt diare, river i nesa. Æsj, æsj, æsj!
Du stiltrer deg ned trappen, løfter grinda forsiktig opp. "Bli!" Et panisk blikk rundt viser at kommandoen over hodet ikke virker på gjengen. Bruno har mest trolig ikke hørt den, døv som han er, men Wilja kommer logrende mot deg, med lave ører og mild overraskelse i blikket. "Er du oppe nå, på denne tiden?" Vår ligger med et noenlunde molefonkent blikk og betrakter de festlige fotsporene som dannes, før hun reiser seg opp og biter seg fast i natt-t-skjorten din. "Nei!" Utsagnet fører til usikkerhet og mer svinsing og logring, enda lavere ører og forsøk på å blidgjøre og dempe signaler.
Nakne føtter stiltrer seg over ganggulvet, men en foræderisk skygge har kamuflert en felle. Du stivner til i det tærne synker inn i en lunken haug, og myk, gjørmeaktig, illeluktende guffe tyter opp mellom tærne. Å, nei, æsj! (Synonymt med æsj er faen...)
Tre hunder fraktes den korteste veien ut. De står og hyler og vil inn igjen, mens du sveiper over gulvet med papir, vann og grønnsåpe. Sabla trivelig arbeid natterstid.
Om du ikke har opplevd det, er det egentlig ganske sannsynlig at du i løpet av et hundeliv vil komme til å gjøre det. Under følger noen enkle råd når uhellet er ute.
De fleste akutte diareer på hund er, som på oss, matforgiftninger. De er så flinke, disse vennene våre, til å finne rusk og rask ute. Sommeren er en tid som kan by på mange slags smaksopplevelser. Veldig ofte kan det starte med oppkast som så går over til diare.
Jeg synes man skal i alvorlige tilfeller faste hunden et døgn. Når du så begynner med mat, gi skånekost som kokt ris, pasta, loff, kokte eggehviter, fiskeboller... Kort sagt, det som er skånekost til folk er også skånekost til hund. Dette gir du i 3-7 dager, litt avhengig av hvor ille hunden er, og hvor fort det ser ut til å normalisere seg. Det finnes kommersielt fôr også som tar hensyn til en påkjent mage og tarm, dette er å få kjøpt hos veterinær. Alle de store fôrleverandørene har slik mat.
Det er egentlig ganske lurt å gi et suplement med "snille tarmbaktereier" ved magetrøbbel. Ofte kan dette alene sammen med skånekost stoppe diareen og normalisere tarmfunksjonen i løpet av få dager. Både apoteker og veterinærer har dette tilgjengelig. Det skader vel ikke å nevne dem ved navn. Zoolac, diarsanyl er noen. Det finnes også tilsvarende til bruk på folk. Dersom ikke apoteket har "hunde-tuben" kan du bruke humanpreparatet etter anvisning fra farmasøyten på apoteket.
Kontakt veterinær hvis:
Hunden er veldig oppblåst
Det er tydelig blod i diareen(kan være alt fra tydelig rødt til svart)
Hunden er veldig slapp
Hunden virker blek på tannkjøtt og rundt øyne
Behandling med skånekost og zoolac ikke gir bedring
Dersom hunden ikke klarer å spise eller drikke
Diareen kommer tilbake straks du går over til vanlig mat igjen.
Dersom du er i tvil om din firbente, beste venn ikke har det helt bra, så er det bedre å kontakte veterinær en gang for mye enn en for lite. Vi med valper kan jo oppleve at hunden sluker i seg noe som ikke klarer å passere tarmen. Dette kan i verste fall føre til operasjon og fjerning av fremmedlegeme. Sånt er heldigvis sjelden, men forekommer.
Da får jeg gå og vaske litt igjen, jeg...
(Legger ved ett bilde som helt klart beviser at det har da vært litt fint i sommer og...)
onsdag 8. august 2012
søndag 24. juni 2012
Huggorm, hva gjør man?
Etter min mening, og sikkert mange andres også, en ekkel skapning. Jeg kan føle fasinasjon for store slanger, anakonda, pyton og boa, men den lille grå, brune eller svarte saken som lever i skogene våre her, den vekker oftest bare adrenalinreaksjon hos meg . En gang, en gang har jeg sett en pen huggorm. Det var på Lia i fjor, hun danset over tyttebærlyngen, nesten gullfarget og glitrende i lav høstsol. Hun dro èn vei. Og jeg dro hjem...
Litt generelt om giften til huggormen. Gift består av ulike toksiner som kan skade blodceller, innsiden av blodårevegger, og muskulatur. Dersom disse toksinene kommer inn i blodbanene, kan dette gi blodtrykksfall og en påkjenning av hele kroppen.(Sjokk-symptomer) Ellers gir giften lokal reaksjon som kraftig hevelse og økt blødningstendens.
Mengden gift kan variere mye, fra tørrbitt uten giftinjeksjon i kroppen i det hele tatt til at ormen tømmer all giften sin i bittet. Reaksjonene vil dermed også variere. Hundenes størrelse er av betydning, en liten hund vil jo få i seg mer gift per kilo enn en stor. Gift fra bitt i en fot vil komme raskere rundt i sirkulasjon enn et bitt i hoderegionen. Bitt i hodet derimot med stor reaksjon kan også bli farlig da svelg og luftveier kan hovne opp og gjøre det vanskelig å puste. Hunden kan begynne å få reaksjoner fra så og si umiddelbart etter bittet og helt opp til 8 timer etter. En hund man har mistanke om kan ha vært i kontakt med en huggorm, bør derfor observeres og ikke være alene de første 8 timene etter nærkontakten. Dersom du er sikker på at hunden er bitt, bør du bære den tilbake til bil/hus. Jo mer aktiv den er, jo raskere kommer giften i sirkulasjon rundt i kroppen. (Jeg ser helt klart noen begrensninger her, men prøv å holde hunden mest mulig i ro etterpå.)
Som en liten kuriositet nevner jeg at buormen også kan lage litt trøbbel. I adrenalinsjokk og mot mørk skogbunn kan man kanskje forveksle huggorm med buorm. Her oppe hos meg finnes en type helt svart huggorm. Generelt er huggorm mindre enn buorm, men det er ikke alltid man får sett så nøye på disse dyra. Buormen kan som forsvar skille ut en lukt som hundene synes er helt skrekkelig. De kan bli kvalme og virke dårlige en liten stund etter eksponering. Disse hundene kommer seg rask, får ingen hevelser eller almenpåkjenning utover et par runder med oppkast. Det er uansett viktig å observere hunden de neste timene etter orme-treff.
Fra Norges Veterinærhøgskole har jeg fått følgende protokoll når uhellet først er ute.
Gruppe A: Hunder uten lokale eller generelle symptomer:
Altså hunder som er like kvikke, man finner ingen hevelser eller noen andre symptomer: Disse skal ikke ha behandling men tilsyn. Det er lurt at du kontakter veterinæren din uansett, du må oppsøke denne hvis noen av symptomene under skulle dukke opp etter hvert.
Gruppe B: Hunder med lokale, milde symptomer og eventuell mild almenpåkjenning:
En liten hevelse, litt slapp. Hunden skal til veterinær. Her får den væske intravenøst, eventuelt smertestillende og antibiotika. Er hunden liten, under 15 kg og har blitt bitt i beinet, velger man oftest å gi antiserum uansett.
Gruppe C: Hunder med stor almenpåkjenning og/eller kraftig lokal reaksjon:
Disse skal ha antiserum og væske. Samt eventuell ytterligere smertelindring og antibiotika.
Når hunden kommer hjem fra veterinæren skal den holdes i ro i to uker. Det kan være lurt å dra tilbake til veterinæren etter disse to ukene og få tatt en blodprøve, da giften kan ha skadet indre organer, særlig nyrene og hjertet er følsomme.
Litt tørt og kjedelig faginformasjon, dette, men forhåpentligvis nyttige råd. Jeg har selv sett alle variasjoner av bitt, alt fra buorm til død hund. Huggorm er relativt lite giftig i forhold til andre giftslanger på andre kontinenter, men er likevel verdt å være obs på. Sannsynligheten for at hunden skal bli bitt, er likevel liten, og frykten for disse dyra må ikke få ødelegge for fine turer i skog og mark sammen med din beste venn.
Per definisjon er huggorm vernet. Ikke fordi den er utrydningstruet, som mange tror, men fordi det er et "omvendt" vern. Før var noen arter vernet, og alle andre var lov å drepe. Nå er det omvendt. Det er utstedt fellingstillatelser på noen arter, alle andre er altså per def fredet. Jeg mener at huggormen nok er like redd for oss som vi for den, og at den anser bitt som siste utvei. Jeg har ennå aldri opplevd å få en huggorm etter meg i skogen. (Skrekk og gru...) Og hva gjør man? Man TRAMPER!!!! God sommer!
Litt generelt om giften til huggormen. Gift består av ulike toksiner som kan skade blodceller, innsiden av blodårevegger, og muskulatur. Dersom disse toksinene kommer inn i blodbanene, kan dette gi blodtrykksfall og en påkjenning av hele kroppen.(Sjokk-symptomer) Ellers gir giften lokal reaksjon som kraftig hevelse og økt blødningstendens.
Mengden gift kan variere mye, fra tørrbitt uten giftinjeksjon i kroppen i det hele tatt til at ormen tømmer all giften sin i bittet. Reaksjonene vil dermed også variere. Hundenes størrelse er av betydning, en liten hund vil jo få i seg mer gift per kilo enn en stor. Gift fra bitt i en fot vil komme raskere rundt i sirkulasjon enn et bitt i hoderegionen. Bitt i hodet derimot med stor reaksjon kan også bli farlig da svelg og luftveier kan hovne opp og gjøre det vanskelig å puste. Hunden kan begynne å få reaksjoner fra så og si umiddelbart etter bittet og helt opp til 8 timer etter. En hund man har mistanke om kan ha vært i kontakt med en huggorm, bør derfor observeres og ikke være alene de første 8 timene etter nærkontakten. Dersom du er sikker på at hunden er bitt, bør du bære den tilbake til bil/hus. Jo mer aktiv den er, jo raskere kommer giften i sirkulasjon rundt i kroppen. (Jeg ser helt klart noen begrensninger her, men prøv å holde hunden mest mulig i ro etterpå.)
Som en liten kuriositet nevner jeg at buormen også kan lage litt trøbbel. I adrenalinsjokk og mot mørk skogbunn kan man kanskje forveksle huggorm med buorm. Her oppe hos meg finnes en type helt svart huggorm. Generelt er huggorm mindre enn buorm, men det er ikke alltid man får sett så nøye på disse dyra. Buormen kan som forsvar skille ut en lukt som hundene synes er helt skrekkelig. De kan bli kvalme og virke dårlige en liten stund etter eksponering. Disse hundene kommer seg rask, får ingen hevelser eller almenpåkjenning utover et par runder med oppkast. Det er uansett viktig å observere hunden de neste timene etter orme-treff.
Fra Norges Veterinærhøgskole har jeg fått følgende protokoll når uhellet først er ute.
Gruppe A: Hunder uten lokale eller generelle symptomer:
Altså hunder som er like kvikke, man finner ingen hevelser eller noen andre symptomer: Disse skal ikke ha behandling men tilsyn. Det er lurt at du kontakter veterinæren din uansett, du må oppsøke denne hvis noen av symptomene under skulle dukke opp etter hvert.
Gruppe B: Hunder med lokale, milde symptomer og eventuell mild almenpåkjenning:
En liten hevelse, litt slapp. Hunden skal til veterinær. Her får den væske intravenøst, eventuelt smertestillende og antibiotika. Er hunden liten, under 15 kg og har blitt bitt i beinet, velger man oftest å gi antiserum uansett.
Gruppe C: Hunder med stor almenpåkjenning og/eller kraftig lokal reaksjon:
Disse skal ha antiserum og væske. Samt eventuell ytterligere smertelindring og antibiotika.
Når hunden kommer hjem fra veterinæren skal den holdes i ro i to uker. Det kan være lurt å dra tilbake til veterinæren etter disse to ukene og få tatt en blodprøve, da giften kan ha skadet indre organer, særlig nyrene og hjertet er følsomme.
Litt tørt og kjedelig faginformasjon, dette, men forhåpentligvis nyttige råd. Jeg har selv sett alle variasjoner av bitt, alt fra buorm til død hund. Huggorm er relativt lite giftig i forhold til andre giftslanger på andre kontinenter, men er likevel verdt å være obs på. Sannsynligheten for at hunden skal bli bitt, er likevel liten, og frykten for disse dyra må ikke få ødelegge for fine turer i skog og mark sammen med din beste venn.
Per definisjon er huggorm vernet. Ikke fordi den er utrydningstruet, som mange tror, men fordi det er et "omvendt" vern. Før var noen arter vernet, og alle andre var lov å drepe. Nå er det omvendt. Det er utstedt fellingstillatelser på noen arter, alle andre er altså per def fredet. Jeg mener at huggormen nok er like redd for oss som vi for den, og at den anser bitt som siste utvei. Jeg har ennå aldri opplevd å få en huggorm etter meg i skogen. (Skrekk og gru...) Og hva gjør man? Man TRAMPER!!!! God sommer!
onsdag 13. juni 2012
Flått er ikke flott...
Ixodes ricinus. Fint navn på en ekkel skapning som etter min mening er en tabbe i skaperverket. (Sammen med huggorm, veps, knott og brennenesle). Den vanlige skogflåtten som vi plages av over store deler av Sør-Norge kan være bærer av flere sykdommer. Vi mennesker kan få bakterien Borrelia burgdorferii og et virus som gir Tickborne encephalitis, en hjernebetennelse. Hund kan få borrelia, hest noe som heter anaplasma, sau sjodogg, ku blodpiss... Med andre ord, et forferdelig kryp som er en smittebærer av dimensjoner. Det rare er at katt ser ut til ikke å ta skade av noe av dette. Men også katten bør slippe å gå med flått.
Ok. Flåtten sitter der, enten på din egen hud eller hundens. Hva gjør du? Med litt trening klarer man å fjerne de fleste flåtter med et solid tak rundt kroppen dens og vri rundt. Flåtten slipper taket med et lite knepp. Det finnes også ulike typer pinsetter og verktøy man kan bruke. Min favoritt er noe som ligner et mini-brekkjern. Man trer den lille spalten nederst på jekken inn under kroppen på flåtten, snurrer det vesle håndtaket rundt mellom fingrene, og flåtten slipper garantert. Denne finnes til og med i pakker med to ulike størrelser. Skogflåtten har nemlig flere stadier som blodsugende kryp, og størrelsen på minibeistene kan variere. En god regel er å fjerne flåtten så raskt som mulig, da de fleste smitte-agens overføres på slutten av sugetida. Skulle du være uheldig og vri kroppen løs fra hodet, er det ingen fare. Noen påstår at hodet vandrer inn i kroppen vår og blir med blodet til hjernen, men dette er bare tull. Grunnen til at slike rykter har oppstått, er mest trolig at man har blitt syk av en av de sykdommene som flåtten overfører. Hodet som sitter igjen vil bli oppfattet som et fremmedlegeme, det kan bli litt betent rundt, som når vi får en flis i fingeren, og kroppen vår/hundens kvitter seg med det etter noen dager.
Følg alltid med et flåttbitt. Det er vanlig at det blir litt hovent rundt bittstedet. Det ser nesten ut som en liten vulkan med et lite krater. Denne hevelsen går normalt ned etter et par dager. Dersom det skulle bre seg en rød ring rundt, bittstedet oppfattes som smertefullt eller man får feber, kontakt alltid lege/veterinær. I den senere tid har det vist seg at en temmelig stor prosent av flåtten er sykdomsbærere.
Jeg vet ikke helt hva legene gjør. Mest sannsynlig tar de en eller to blodprøver for å eventuelt påvise antistoffer mot borrelia før de setter pasienten på antibiotika. Veterinærer tar en blodprøve som vi analyserer mens hunden sitter på venterommet. Dersom man er veldig i tvil, eller utslaget på testen er tvetydig eller svært uklart, kan man sende inn to blodprøver med et par-tre ukers mellomrom for evt å påvise en eventuell titerstigning i antistoffnivået i blodet. Dersom det er positivt utslag på borrelia-antistoffer, settes hunden på en minimum 3-4 ukers antibiotika-kur. Man bruker da preparater som inneholder virkestoffet doxycyclin.
Det er ikke alltid man har fått med seg at hunden har hatt flått. Eller at hunden kanskje blir syk sent på høsten eller midt på vinteren når man ikke tenker på flått i det hele tatt. Dersom hunden har symptomer på nedsatt almentilstand, feber som kommer og går, smerter eller rare haltheter, da tenker jeg flåttinfeksjon, uansett tid på året. Borrelia har mange måter å vise seg på, så det er bedre med en blodprøve for mye for å teste dette enn å la det være. Ofte tar man ut blod til andre blodprøver når det er slike diffuse og rare symptomer, så for hunden blir det ikke flere stikk likevel.
Symptomene. Den klassiske er feber som kommer og går, haltheter som hopper fra et ben til et annet, slapphet og motvilje mot bevegelse. Det kan være hudforandringer, særlig rundt bittstedet, i noen sjeldne tilfeller angripes nyrer og indre organer. Jeg har sett hund der begge blinkhinnene(3,øyelokk) dekket halve øyet, den hadde fått en variant som gikk løs kun på nervesystemet. Flått overfører alvorlige sykdommer og er ikke til å spøke med. Hos oss mennesker har man hørt om tilfeller der revmatisme mest trolig kan relateres til flåttbitt. Oppsøk alltid lege eller veterinær ved mistanke om infeksjoner pga flått.
Forebygging er alltid det beste. På markedet i dag finnes ulike preparater. Jeg kan bare gå god for de som selges i apoteker og er godkjente av Statens Legemiddelverk. En del dyrebutikker selger andre ting, urtehalsbånd, sjampoer og dråper, men av og til har det kommet for salg ting som har vært direkte skadelige. Dette har til og med vært ulovlige stoffer, så jeg vil som veterinær generelt fraråde bruk av slike.
Halsbånd: Bare et godkjent preparat. Det er på resept. Det finnes i to størrelser. Det skal sitte ganske tett på huden slik at virkestoffet kommer i kontakt med huden og trekkes inn. Fordeler: Man kan ta det av når hunden bader. Vi med retreivere vet litt om bading... Man har et halsbånd hele sesongen, effekten kan til og med vare enda lenger. Ulemper: Ikke veldig gunstig dersom man har små barn som koser masse med hunden. Noen hunder kan reagere med kløe og irritasjon i huden omkring. Dersom man har flere hunder, kan disse finne på å spise på båndet til hverandre, og dette er ikke bra!
Dråper. Her finnes det flere typer fra ulike produsenter. Alle er på resept. Felles for dem alle er at man klemmer ut innhold i en ampulle på huden, dette suges opp og fordeler seg i hundens hud. Fordeler: Etter noen timer er hunden "koseklar" igjen. Man ser sjelden reaksjoner etter applikasjon av stoffet. Det finnes som sagt flere typer, så om man tror hunden har allergi for ett slag, kan man prøve et annet. Ulemper: Man må påføre preparatet ca hver 4.uke gjennom hele sesongen. Dersom hunden bader mye, blir effekten redusert.
Nb og obsobs. Katt SKAL ikke bruke hundens flåttdråper. Katt har egne medisiner. De vi bruker til hund kan være virkelig giftige for katt.
Da håper jeg dette var litt oppklarende angående flått. Hvis dere kommer på noe annet dere ønsker å ta opp, legg inn melding på bloggen så skal jeg følge det opp etter beste evne. Kanskje jeg neste gang skriver litt om en annen av skaperverkets store tabber, huggormen.
Ok. Flåtten sitter der, enten på din egen hud eller hundens. Hva gjør du? Med litt trening klarer man å fjerne de fleste flåtter med et solid tak rundt kroppen dens og vri rundt. Flåtten slipper taket med et lite knepp. Det finnes også ulike typer pinsetter og verktøy man kan bruke. Min favoritt er noe som ligner et mini-brekkjern. Man trer den lille spalten nederst på jekken inn under kroppen på flåtten, snurrer det vesle håndtaket rundt mellom fingrene, og flåtten slipper garantert. Denne finnes til og med i pakker med to ulike størrelser. Skogflåtten har nemlig flere stadier som blodsugende kryp, og størrelsen på minibeistene kan variere. En god regel er å fjerne flåtten så raskt som mulig, da de fleste smitte-agens overføres på slutten av sugetida. Skulle du være uheldig og vri kroppen løs fra hodet, er det ingen fare. Noen påstår at hodet vandrer inn i kroppen vår og blir med blodet til hjernen, men dette er bare tull. Grunnen til at slike rykter har oppstått, er mest trolig at man har blitt syk av en av de sykdommene som flåtten overfører. Hodet som sitter igjen vil bli oppfattet som et fremmedlegeme, det kan bli litt betent rundt, som når vi får en flis i fingeren, og kroppen vår/hundens kvitter seg med det etter noen dager.
Følg alltid med et flåttbitt. Det er vanlig at det blir litt hovent rundt bittstedet. Det ser nesten ut som en liten vulkan med et lite krater. Denne hevelsen går normalt ned etter et par dager. Dersom det skulle bre seg en rød ring rundt, bittstedet oppfattes som smertefullt eller man får feber, kontakt alltid lege/veterinær. I den senere tid har det vist seg at en temmelig stor prosent av flåtten er sykdomsbærere.
Jeg vet ikke helt hva legene gjør. Mest sannsynlig tar de en eller to blodprøver for å eventuelt påvise antistoffer mot borrelia før de setter pasienten på antibiotika. Veterinærer tar en blodprøve som vi analyserer mens hunden sitter på venterommet. Dersom man er veldig i tvil, eller utslaget på testen er tvetydig eller svært uklart, kan man sende inn to blodprøver med et par-tre ukers mellomrom for evt å påvise en eventuell titerstigning i antistoffnivået i blodet. Dersom det er positivt utslag på borrelia-antistoffer, settes hunden på en minimum 3-4 ukers antibiotika-kur. Man bruker da preparater som inneholder virkestoffet doxycyclin.
Det er ikke alltid man har fått med seg at hunden har hatt flått. Eller at hunden kanskje blir syk sent på høsten eller midt på vinteren når man ikke tenker på flått i det hele tatt. Dersom hunden har symptomer på nedsatt almentilstand, feber som kommer og går, smerter eller rare haltheter, da tenker jeg flåttinfeksjon, uansett tid på året. Borrelia har mange måter å vise seg på, så det er bedre med en blodprøve for mye for å teste dette enn å la det være. Ofte tar man ut blod til andre blodprøver når det er slike diffuse og rare symptomer, så for hunden blir det ikke flere stikk likevel.
Symptomene. Den klassiske er feber som kommer og går, haltheter som hopper fra et ben til et annet, slapphet og motvilje mot bevegelse. Det kan være hudforandringer, særlig rundt bittstedet, i noen sjeldne tilfeller angripes nyrer og indre organer. Jeg har sett hund der begge blinkhinnene(3,øyelokk) dekket halve øyet, den hadde fått en variant som gikk løs kun på nervesystemet. Flått overfører alvorlige sykdommer og er ikke til å spøke med. Hos oss mennesker har man hørt om tilfeller der revmatisme mest trolig kan relateres til flåttbitt. Oppsøk alltid lege eller veterinær ved mistanke om infeksjoner pga flått.
Forebygging er alltid det beste. På markedet i dag finnes ulike preparater. Jeg kan bare gå god for de som selges i apoteker og er godkjente av Statens Legemiddelverk. En del dyrebutikker selger andre ting, urtehalsbånd, sjampoer og dråper, men av og til har det kommet for salg ting som har vært direkte skadelige. Dette har til og med vært ulovlige stoffer, så jeg vil som veterinær generelt fraråde bruk av slike.
Halsbånd: Bare et godkjent preparat. Det er på resept. Det finnes i to størrelser. Det skal sitte ganske tett på huden slik at virkestoffet kommer i kontakt med huden og trekkes inn. Fordeler: Man kan ta det av når hunden bader. Vi med retreivere vet litt om bading... Man har et halsbånd hele sesongen, effekten kan til og med vare enda lenger. Ulemper: Ikke veldig gunstig dersom man har små barn som koser masse med hunden. Noen hunder kan reagere med kløe og irritasjon i huden omkring. Dersom man har flere hunder, kan disse finne på å spise på båndet til hverandre, og dette er ikke bra!
Dråper. Her finnes det flere typer fra ulike produsenter. Alle er på resept. Felles for dem alle er at man klemmer ut innhold i en ampulle på huden, dette suges opp og fordeler seg i hundens hud. Fordeler: Etter noen timer er hunden "koseklar" igjen. Man ser sjelden reaksjoner etter applikasjon av stoffet. Det finnes som sagt flere typer, så om man tror hunden har allergi for ett slag, kan man prøve et annet. Ulemper: Man må påføre preparatet ca hver 4.uke gjennom hele sesongen. Dersom hunden bader mye, blir effekten redusert.
Nb og obsobs. Katt SKAL ikke bruke hundens flåttdråper. Katt har egne medisiner. De vi bruker til hund kan være virkelig giftige for katt.
Da håper jeg dette var litt oppklarende angående flått. Hvis dere kommer på noe annet dere ønsker å ta opp, legg inn melding på bloggen så skal jeg følge det opp etter beste evne. Kanskje jeg neste gang skriver litt om en annen av skaperverkets store tabber, huggormen.
tirsdag 5. juni 2012
Jeg hadde tenkt å skrive noe om den hersens flåtten. men i kveld har jeg ikke lyst. I kveld vil jeg heller fortelle om vår fantastiske lille labradorvalp. Som er verdens vakreste, så klart. Og verdens flinkeste, selv om Søren sin Mille har klart å følge nesten 100 meter med spor, Nala i Stavanger har klart å utløse alle husets brannalarmer og Guinnes går 7 km til hytta på fjellet. Vår er bare helt fantastisk. Jeg er sikker på at maken finnes hvert fall ikke. Selv om jeg hadde 10 makne her til låns en tid...
Vår kan så mye! Hun kan foreksempel sortere vekk alle høgre-skoene... Gudene vet hvor de kan befinne seg. Ja. Det ser utrolig teit ut å gå på Spar og handle mat til helga med en rosa og en mørk blå crocs. Og litt skeivt, må jeg innrømme, med to venstresko, da. Men men. Jeg prøvde riktig nok å finne begge joggeskoa, de har vært her lenge, høgre mangler nok en såle, men det var liksom til å leve med. Men fant da bare en...
Vår, vet du, hun er et unikum. Hun henter de verste pinner, hvert fall de største som kastes vekk fra plenen under plenklipping, og på en, to, tre, har hun barket og kappet og fliset dem opp til til til... Ja, fyringsflis? Passer sikkert fint i pelletsovn. Eller strøflis til fjøset. Og makan til å rydde etter andre, da! Restene etter ungenes sandkasse har aldri vært så tom for kattemøkk noen gang, den, som etter at Vår oppdaget den type avfalls fortreffelighet.
Det var en periode da sauene løp litt fritt rundt her. Vår ryddet opp etter dem og. Små, svarte godteriperler, tenkte hun, og støvsugde veien helt for den slags. Selvfølgelig klarer hun også å kaste opp fine nøster med mark, da, som ingen her i huset har sett maken til. Vi skylder på katten, vi! Og sauene.
Vår kan også tygge hælene av møkkete sokker. Og det mangler ikke på møkkete sokker når en bor på ei myr, har masse dyr i fjøset og i tillegg jobber en del på nypløyde jorder og potetåker. Nå mangler vi bare sokker.
Og hva den jenta kan med mobiltelefonen! Hun klarer helt fint å ta av dekselet på baksiden og legge resten av mobilen ved vannskåla, selvfølgelig. At vi gikk manngard i en time over plen og i blåbærkratt og leita, var jo bare tull! Hva? Mobilen? Jojo. Noen få bittmerker på ene hjørnet og en slags knapp som liksom ikke helt passer inn lenger. Men hva gjør vel det. For Vår er jo bare bare bare fantastisk.
Litt morsommere å skrive om dette enn flått. Men det kommer. Vår har jo forresten også klart å få en flått. Det var sant. Og katteklor på øyet. Hun klarer jo alt!!!
Vår kan så mye! Hun kan foreksempel sortere vekk alle høgre-skoene... Gudene vet hvor de kan befinne seg. Ja. Det ser utrolig teit ut å gå på Spar og handle mat til helga med en rosa og en mørk blå crocs. Og litt skeivt, må jeg innrømme, med to venstresko, da. Men men. Jeg prøvde riktig nok å finne begge joggeskoa, de har vært her lenge, høgre mangler nok en såle, men det var liksom til å leve med. Men fant da bare en...
Vår, vet du, hun er et unikum. Hun henter de verste pinner, hvert fall de største som kastes vekk fra plenen under plenklipping, og på en, to, tre, har hun barket og kappet og fliset dem opp til til til... Ja, fyringsflis? Passer sikkert fint i pelletsovn. Eller strøflis til fjøset. Og makan til å rydde etter andre, da! Restene etter ungenes sandkasse har aldri vært så tom for kattemøkk noen gang, den, som etter at Vår oppdaget den type avfalls fortreffelighet.
Det var en periode da sauene løp litt fritt rundt her. Vår ryddet opp etter dem og. Små, svarte godteriperler, tenkte hun, og støvsugde veien helt for den slags. Selvfølgelig klarer hun også å kaste opp fine nøster med mark, da, som ingen her i huset har sett maken til. Vi skylder på katten, vi! Og sauene.
Vår kan også tygge hælene av møkkete sokker. Og det mangler ikke på møkkete sokker når en bor på ei myr, har masse dyr i fjøset og i tillegg jobber en del på nypløyde jorder og potetåker. Nå mangler vi bare sokker.
Og hva den jenta kan med mobiltelefonen! Hun klarer helt fint å ta av dekselet på baksiden og legge resten av mobilen ved vannskåla, selvfølgelig. At vi gikk manngard i en time over plen og i blåbærkratt og leita, var jo bare tull! Hva? Mobilen? Jojo. Noen få bittmerker på ene hjørnet og en slags knapp som liksom ikke helt passer inn lenger. Men hva gjør vel det. For Vår er jo bare bare bare fantastisk.
Litt morsommere å skrive om dette enn flått. Men det kommer. Vår har jo forresten også klart å få en flått. Det var sant. Og katteklor på øyet. Hun klarer jo alt!!!
fredag 11. mai 2012
Kun en forbiående tristesse
I dag er allting glemt. Full fart, lek og action fra morgen av. Her lå halve huset i oppkastsjuka, så det ble lite oppmerksomhet viet lille dunderklumpen utover formiddagen. Vår syntes det hele var fryktelig kjedelig! Hun hadde jo endelig begynt å få opp farten igjen. Nakkestivheten var historie, matlyst upålagelig, men menneskene var ganske dumme. Men, vi kviknet til, i kveld orket vi å være ute med henne, og hun har jo lært å leke gjemsel. Med Wilja var jeg vant til at JEG gjemte meg, og så skulle hun finne oss. I kveld raste Vår rundt i sånn rotte-stil, du vet, når bakbeina løper bittelitegrann fortere enn frambeina, så hele ryggen står som en kul opp. Rundt og rundt løp hun, til hun plutselig stilte seg helt musestille bak en busk. Og ble så glad da jeg fant henne. (Akkurat som da jeg blir overstrømmende glad for at Wilja finner meg når vi leker...) Superlykkelig! Ny runde med rotteracet, og så stod hun dørgende stille, bak en stein denne gangen. Jeg avventet litt, men fant henne da til slutt... Jeg tror hun syntes jeg var virkelig flink. Bare øyebryna og toppen av ørene stakk fram mens hun forventningsfullt tittet etter om jeg skulle klare å finne henne denne gangen. En skikkelig skøyer.

Jeg ser deg nok...
5 uhell inne i dag, men vi skylder kun på oss selv, som har ligget med hangover etter en turbulent natt... Det har vært 2 tørre netter og ingen uhell i går. Jeg tror hun noen ganger har det så gøy ute at hun rett og slett glemmer å gjøre det hun skal. Nera får belønning når hun har vært flink. Men hun har nok gjennomskuet opplegget, for i følge farmor var de ute med henne 4 ganger en morgen. Hun piper og viser at hun skal ut. Og setter seg så rett ned for å få godbiten sin.
Ronja har vært på valpekurs i helgen. I følge Wence var hun visst ikke så veloppdragen som de trodde... Hun har også vært hos veterinær, der forsøkte hun å sjarmere alle hun møtte. Vi vet jo alle hvordan en labrador logrer nå, alt fra bak ørene er i heftig bevegelse.Og dette ble demonstrert til fulle. Ronja veide 9,5 kg nå. Jeg tror det er rundt der de ligger alle, unntatt Guinness, mest trolig, han var vært den største fra dag en. Vår veier ca 9, Nera 9,9. Rocco har og vært og fått vaksinen sin, så i går satt Erik og bare ventet på alle bivirkningene... Jeg håper de slapp de helt store, hvertfall. Rocco veide 9,6 kg. Han har også vært på valpekurs, lært masse og er også en sjarmør av klasse. Så flinke dere er, valpekjøpere! Stå på!
En dag litt senere nå tenkte jeg å skrive noen ord om flått. Det er noe skikkelig herk, og det kan være nyttig å få noen tips og kjøreregler i så måte.
Jeg ser deg nok...
5 uhell inne i dag, men vi skylder kun på oss selv, som har ligget med hangover etter en turbulent natt... Det har vært 2 tørre netter og ingen uhell i går. Jeg tror hun noen ganger har det så gøy ute at hun rett og slett glemmer å gjøre det hun skal. Nera får belønning når hun har vært flink. Men hun har nok gjennomskuet opplegget, for i følge farmor var de ute med henne 4 ganger en morgen. Hun piper og viser at hun skal ut. Og setter seg så rett ned for å få godbiten sin.
En dag litt senere nå tenkte jeg å skrive noen ord om flått. Det er noe skikkelig herk, og det kan være nyttig å få noen tips og kjøreregler i så måte.
onsdag 9. mai 2012
Auauauau!
Huttetu. Nera og Vår har møttes i dag og hatt det skikkelig gøy! Jeg tror nesten Nera kjente seg igjen, hun løp rundt og undersøkte, og hun lydde min innkalling, to kjappe plystresignal. Hun har jo vokst noe formidabelt, hun også. Anledningen for besøket var vaksinering ved 12 uker. Etter en halvtimes tid med hemningsløs lek og slåssing i både med og motbakke, var det tid for et lite stikk og noen nesedråper. Det gikk overraskende bra for begge to.
Men i kveld... Akk og uff. Og auauau... Vår har så fryktelig stor selvmedlidenhet. Det gjør vondt i nakken. Vi kan ikke klappe henne der uten at hun hyler til. Enten har det blitt en liten reaksjon ved stikket der vaksinen ble satt, ellers så har hun og Nera herjet så hun har fått nakkekink.
Som en generell info nevner jeg at mange valper kan få en dag eller to med litt feber etter vaksinen sin. Noen får litt nedsatt matlyst, blir litt stusselige og nedstemte et par dager. Dette er helt normalt. Noen får også milde forkjølelsessymptomer, nysing, litt hoste og rennende nese. Andre bivirkninger, som sjokk er veldig sjelden og oppstår de første minuttene etter vaksinen er satt. De fleste dyrleger-og dyreeiere-har så mye å prate om, at denne tiden tilbringes enten på undersøkelsesrommet eller ved skranken. Noen få ganger har jeg hørt om tydeligere sykdomstegn, som diare, alvorlig hoste osv. Da behandler man symptomene, og de vil gå over etter hvert. Slike mer alvorlige tilfeller skal vi veterinærer rapportere til Statens Legemiddelverk. Noen hunder kan få en kul der stikket ble satt. Igjen en ufarlig sak. Dersom det blir en stor og væskefylt klump der, stikk til veterinæren og få sjekket om det kan være en verk som har kommet.
Det er veldig viktig å vaksinere hunden din. I Norge har vi lite farlige sykdommer på hundene våre, nettopp fordi vi har en generelt god rutine for vaksinering. I en verden med åpnere grenser og mer farting av både folk og dyr, skal man ikke ta noen unødige sjanser. Regelverk er til for å følges, anbefalinger er gitt i den hensikt at de skal tjene oss og beskytte oss. Skal du ut og reise med dyret ditt, sjekk alltid opp gjeldene regler for ut- og innfart. Disse forandres av og til i takt med smitterisiko i andre land og sykdomsstatus i vårt eget.
Men i kveld... Akk og uff. Og auauau... Vår har så fryktelig stor selvmedlidenhet. Det gjør vondt i nakken. Vi kan ikke klappe henne der uten at hun hyler til. Enten har det blitt en liten reaksjon ved stikket der vaksinen ble satt, ellers så har hun og Nera herjet så hun har fått nakkekink.
Som en generell info nevner jeg at mange valper kan få en dag eller to med litt feber etter vaksinen sin. Noen får litt nedsatt matlyst, blir litt stusselige og nedstemte et par dager. Dette er helt normalt. Noen får også milde forkjølelsessymptomer, nysing, litt hoste og rennende nese. Andre bivirkninger, som sjokk er veldig sjelden og oppstår de første minuttene etter vaksinen er satt. De fleste dyrleger-og dyreeiere-har så mye å prate om, at denne tiden tilbringes enten på undersøkelsesrommet eller ved skranken. Noen få ganger har jeg hørt om tydeligere sykdomstegn, som diare, alvorlig hoste osv. Da behandler man symptomene, og de vil gå over etter hvert. Slike mer alvorlige tilfeller skal vi veterinærer rapportere til Statens Legemiddelverk. Noen hunder kan få en kul der stikket ble satt. Igjen en ufarlig sak. Dersom det blir en stor og væskefylt klump der, stikk til veterinæren og få sjekket om det kan være en verk som har kommet.
Det er veldig viktig å vaksinere hunden din. I Norge har vi lite farlige sykdommer på hundene våre, nettopp fordi vi har en generelt god rutine for vaksinering. I en verden med åpnere grenser og mer farting av både folk og dyr, skal man ikke ta noen unødige sjanser. Regelverk er til for å følges, anbefalinger er gitt i den hensikt at de skal tjene oss og beskytte oss. Skal du ut og reise med dyret ditt, sjekk alltid opp gjeldene regler for ut- og innfart. Disse forandres av og til i takt med smitterisiko i andre land og sykdomsstatus i vårt eget.
mandag 7. mai 2012
12 uker!
Jeg regner med at den lille valpen din som bare var søt og forsiktig, har blitt en skikkelig smårampete kloregnager nå. De fleste av dere har hatt babyen i hus i 3-4 uker nå og har blitt skikkelig kjent.
Nå er det tid for ny vaksine. Denne er det viktig at valpen tar. Nå blir den vaksinert mot kennelhoste, valpesyke, smittsom leverbetennelse og parvo, en skrekkelig diare og oppkastsykdom. Dere kan godt gi en ormekur til nå, det er mest trolig ikke nødvendig, men sånn for sikkerhets skyld er det trolig ikke dumt. Man pleier å anbefale en veterinærkontroll senere, mellom 7 og 9 måneders alder også. Dette for å blant annet sjekke vekt, at tennene løsner som de skal og evt ta opp ting dere lurer på. På den kontrollen skal den ikke vaksineres. Neste vaksine er et år etter den nå, ved ca 15 måneders alder. De av dere som har hatt hund før, husker kanskje på av det var ved ett års alder, men det er altså forandret nå. Vaksinen pleier å gå veldig greit, de fleste valpene kjenner ikke stikket i det hele tatt.
Om en 14 dagers tid regner jeg med at det begynner å falle ut noen små tenner. Dere merker kanskje allerede en trang til å finne gode ting å gnage på, som sko, bordbein, fjernkontroller osv. La gjerne valpen få tyggepinner, griseører osv, dette er gode ting når det klør i gummer. Bruno her har 19 par sko på samvittigheten, men det er vel dumt å la det gå så langt. Eddikvann på spruteflaske virket bra da Wilja følte trang til å kopiere bragden. Mulig vi luktet mer enn vanlig surt på beina en tid, men det virket mot gnageren.
Nå følger en liten presentasjon av jentene i kullet også.
Ronja
Skal bo i Kristiansand hos Wenche og Espen. De har katt fra før, men den var ikke så flink til å være med mor på løpeturer, så de hadde lyst på en hundevenn og. Ronja kommer til å blir koset og dullet masse med, det er to barn i familien som har gledet seg til å få en valp i huset, og de løper hjem fra skolen i matfriminuttet for å lufte henne. Hun bor sentralt og kommer til å treffe masse andre hunder.
Frøken
Drammensjenta. Linn Kristin og Andreas har både blitt tante og onkel og valpeforeldre i vår. De tar en "Lars Monsen" rett som det er, ligger ute i telt i en uke eller padler og går turer. De er glade i å fiske, men som retriever-eier kan det by på visse utfordringer. Av egen erfaring vet jeg at dupp eller flue trigger retrieverinstinktet... Her må man passe seg så man ikke får en labrador på kroken...
Nera
Bor hos Roger i Drangedal. Jeanette på 14 synes det er supert med valp, selv om den biter til hun blir både rød og sprø. Bestefar er ivrig o-løper og trenger treningskamerat, ellers trenger alle der en skikkelig kosehund. Bestefar og bestemor låner både Nera og Jeanette når Roger er i nordsjøen. Nera selv takler den delte omsorgen bra. Nå gleder alle seg til sommer og større valp og lengre turer i skogen.
Nala
Bor i Stavanger hos Marianne og familien. Vi hadde Nala her tre uker lenger enn de andre valpene, og det har vært veldig trivelig. Nala skal bli familiehund og turkompis, løpevenn og kattejager. Husets sære abysiner kommer nok til å holde en mer enn høflig avstand. Nala er en sosial og menneskeglad liten venn som logrer med hele kroppen når hun møter folk. Det spiller ingen rolle om de er kjente eller nye for henne. Alltid like stas. Store hunder er litt skumle når man er så liten. Kanskje det blir litt retrievertreneing også etter hvert.
Mille
Det var litt navneforvirring i starten, så Sally er Mille... Har blitt en liten Oslo-dame. Hun skal bli skikkelig jakthund. Søren er helt jaktgal og vil trene henne til all mulig jakt, hvis han klarer det. Hos Søren har det vært hund i mange år, så han vet nok å få det til. (Apporterende elghund... Vel. Eh...) Ellers er det flere i familien som vet å sette pris på det nye medlemmet. Husets voksne sønn måtte være med mor og far og hente henne og ble, selvfølgelig, helt betatt.
Vår
-er vår. Det blir jo henne bloggen mye kommer til å handle om senere. Selvfølgelig en helt fantastisk valp...
Det begynner også å bli tid for å prøve å bli stuerein. Vi har ikke klart det her i huset, Vår har definert rommene oppe som ute, og her oppdager Kari Elida både det ene og det andre på den verste måten... Tålmodighet, tålmodighet.
De endelige registreringsskjemaene er nå sendt til Norsk Kennelklubb. Når de har saksbehandlet fra seg der inne, kommer en stamtavle i posten til dere.
Nå er det tid for ny vaksine. Denne er det viktig at valpen tar. Nå blir den vaksinert mot kennelhoste, valpesyke, smittsom leverbetennelse og parvo, en skrekkelig diare og oppkastsykdom. Dere kan godt gi en ormekur til nå, det er mest trolig ikke nødvendig, men sånn for sikkerhets skyld er det trolig ikke dumt. Man pleier å anbefale en veterinærkontroll senere, mellom 7 og 9 måneders alder også. Dette for å blant annet sjekke vekt, at tennene løsner som de skal og evt ta opp ting dere lurer på. På den kontrollen skal den ikke vaksineres. Neste vaksine er et år etter den nå, ved ca 15 måneders alder. De av dere som har hatt hund før, husker kanskje på av det var ved ett års alder, men det er altså forandret nå. Vaksinen pleier å gå veldig greit, de fleste valpene kjenner ikke stikket i det hele tatt.
Om en 14 dagers tid regner jeg med at det begynner å falle ut noen små tenner. Dere merker kanskje allerede en trang til å finne gode ting å gnage på, som sko, bordbein, fjernkontroller osv. La gjerne valpen få tyggepinner, griseører osv, dette er gode ting når det klør i gummer. Bruno her har 19 par sko på samvittigheten, men det er vel dumt å la det gå så langt. Eddikvann på spruteflaske virket bra da Wilja følte trang til å kopiere bragden. Mulig vi luktet mer enn vanlig surt på beina en tid, men det virket mot gnageren.
Nå følger en liten presentasjon av jentene i kullet også.
Ronja
Skal bo i Kristiansand hos Wenche og Espen. De har katt fra før, men den var ikke så flink til å være med mor på løpeturer, så de hadde lyst på en hundevenn og. Ronja kommer til å blir koset og dullet masse med, det er to barn i familien som har gledet seg til å få en valp i huset, og de løper hjem fra skolen i matfriminuttet for å lufte henne. Hun bor sentralt og kommer til å treffe masse andre hunder.
Frøken
Drammensjenta. Linn Kristin og Andreas har både blitt tante og onkel og valpeforeldre i vår. De tar en "Lars Monsen" rett som det er, ligger ute i telt i en uke eller padler og går turer. De er glade i å fiske, men som retriever-eier kan det by på visse utfordringer. Av egen erfaring vet jeg at dupp eller flue trigger retrieverinstinktet... Her må man passe seg så man ikke får en labrador på kroken...
Nera
Bor hos Roger i Drangedal. Jeanette på 14 synes det er supert med valp, selv om den biter til hun blir både rød og sprø. Bestefar er ivrig o-løper og trenger treningskamerat, ellers trenger alle der en skikkelig kosehund. Bestefar og bestemor låner både Nera og Jeanette når Roger er i nordsjøen. Nera selv takler den delte omsorgen bra. Nå gleder alle seg til sommer og større valp og lengre turer i skogen.
Nala
Bor i Stavanger hos Marianne og familien. Vi hadde Nala her tre uker lenger enn de andre valpene, og det har vært veldig trivelig. Nala skal bli familiehund og turkompis, løpevenn og kattejager. Husets sære abysiner kommer nok til å holde en mer enn høflig avstand. Nala er en sosial og menneskeglad liten venn som logrer med hele kroppen når hun møter folk. Det spiller ingen rolle om de er kjente eller nye for henne. Alltid like stas. Store hunder er litt skumle når man er så liten. Kanskje det blir litt retrievertreneing også etter hvert.
Mille
Det var litt navneforvirring i starten, så Sally er Mille... Har blitt en liten Oslo-dame. Hun skal bli skikkelig jakthund. Søren er helt jaktgal og vil trene henne til all mulig jakt, hvis han klarer det. Hos Søren har det vært hund i mange år, så han vet nok å få det til. (Apporterende elghund... Vel. Eh...) Ellers er det flere i familien som vet å sette pris på det nye medlemmet. Husets voksne sønn måtte være med mor og far og hente henne og ble, selvfølgelig, helt betatt.
Vår
-er vår. Det blir jo henne bloggen mye kommer til å handle om senere. Selvfølgelig en helt fantastisk valp...
Det begynner også å bli tid for å prøve å bli stuerein. Vi har ikke klart det her i huset, Vår har definert rommene oppe som ute, og her oppdager Kari Elida både det ene og det andre på den verste måten... Tålmodighet, tålmodighet.
De endelige registreringsskjemaene er nå sendt til Norsk Kennelklubb. Når de har saksbehandlet fra seg der inne, kommer en stamtavle i posten til dere.
Abonner på:
Innlegg (Atom)